Teksten er hentet fra Jak. 2, 1-7.
Vi er i Harlem i New York, i en bokhandel full av bøker og vitnesbyrd om den afro-amerikanske befolkningens historie og kår. Mye vond lesing, en lidelseshistorie om slaveri og forskjellsbehandling, undertrykkelse og råskap – fra de som hadde makt og som til og med gjorde ondskapen i Guds navn. Og jeg må med skam erkjenne at det i stor grad er min egen, hvite rase som har stått for dette mot sine medmennesker. Samtidig er beretningene sterke utsagn om overlevelsesevne, livsvilje – og tro, både på msk og Gud.
Forskjeller er det fortsatt. På veien hit opp fra Manhattans midtre del har vi beveget oss fra skyskrapernes skinnende fasader, gjennom rikfolks doorman-bevoktede huskomplekser øst for Central Park og over i en helt annen verden i Spanish Harlem og Harlem. Her er bygningene slitte og slitne, slik mange av menneskene også er. Det er tydelig og synlig store forskjeller i samfunnet her, noe den fargede del av befolkningen merker daglig.
Det er provoserende å møte det for en som kommer fra det sosial-demokratiske Norge. Ikke minst når den velstående del av befolkningen her så sterkt understreker sin kristne tro, ofte begrunnet i sin rikdom, som et eks på Guds velsignelse. Dette passer dårlig i forhold til hva Jakob sier oss i sitt brev, kap 2,1-7. Teksten leses.
Enhver forskjellsbehandling – og det som fører til forskjell – på bagrunn av økonomi, stand og stilling, rase eller kultur, rammes og avsløres av disse ordene. Slik skal det ikke være! Som Kristus-troende kalles vi til å bygge broer og til å behandle alle likt og med respekt og verdighet, uansett.
Det utfordrer oss, ikke bare her i Harlem men også på Sjømannskjerka på 52 gate der jeg er sjømannsprest. Hva gjør vi med de som kommer inn på kjerka og blir sittende – de det lukter vondt av, de denne byen ikke har husrom til. De vi mistenker bruker våre rom som varmestue. De naboene fryktet ville komme i stort antall til vårt pene og trygge strøk dersom det ble bygget kirke her – og protesterte.
Vanskelig i praksis, ja. Men bibelordet er brysomt klart og utfordrer og kaller oss til ikke å gjøre forskjell. I stedet møte alle slik Jesus gjorde og gjør – Han gjør ikke forskjell på folk. Den erfaring har den afro-amerikanske befolkningen gjort – og vitner frimodig om.
Få steder møter vi så mange kirker som her i Harlem, kirker fulle av lovsang og intensitet, kombinert med sterk vekt på diakonal og sosial tjeneste og omsorg for de nederst på den sosiale stigen. Her er det sterk og solid Kristus-forkynnelse og like sterk og klar tjeneste for nesten. Slik viser menighetene i praksis hva troen på Jesus Kristus skal føre til – i levd liv.
Profetisk tydelig avsløring av de forskjeller som har vært og er – og evangelisk fokus på Ham som ikke gjør forskjell på folk. Han som med sin nåde og omsorg favner både svart og hvit, eller hva slags farge vi har eller hva slags kår vi lever under. Han som, uten forskjell, deler med oss av sin velsignelse og glede/ ogs[ til deg og meg:
Må vår Herre Jesu Kristi nåde, Gud vår Fars Kjærlighet og Den Hellige Ånds samfunn være med dere alle!
Vil du skrive e-post til Svein Helge Rødahl, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører The Harlem Gospel Singers i ”Oh happy day”.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon