Teksten er hentet fra Rom. 15, 9-13.
Å leve uten håp virker temmelig håpløst. Ja, virkelig, om vi ikke lenger har noe å håpe på da ser det temmelig mørkt ut. Hva vi håper på er selvfølgelig ulikt fra menneske til menneske. Noen håper på bedre helse, noen på hell og lykke i disse eksamenstider, noen trenger en ny jobb,… ulike behov gir ulikt håp.
Hva gjør vi så med vårt håp, er det bare noe vi føler og sier: Jeg håper det skal gå bedre nå? Jeg håper på lykke og fremgang. Eller går håpet vårt mot noen som kan hjelp og legge livet til rette for oss?
Paulus skriver om ”håpets Gud”. ”Måtte håpets Gud fylle dere med all glede og fred i troen, så dere kan bli rike på håp ved Den Hellige Ånds kraft.”
Gud har gitt oss livet til gave, og Hans vilje er at våre liv skal være fylt av håp. Det handler ikke om stadig større materielle goder, ære eller berømmelse. For håpets Gud er ingen lykke-gud. Det er ikke slik at om vi tror nok, håper nok og ber nok, så får vi det slik vi helst vil. Nei, kanskje har Gud helt andre planer for livet vårt enn det vi selv er i stand til å innse, håpe på og be om. Jeg har ofte opplevd at livsveien min har tatt andre retninger enn jeg selv hadde planlagt, og ikke sjelden har jeg sett at det ikke bare ble annerledes enn jeg hadde tenkt, men mer utfordrende og riktig for meg. Da blir det tydelig at Gud har handlet i mitt liv. Det gikk ikke slik jeg håpet, men mon det ikke ble mye bedre. Gud snudde håpet slik at jeg fikk nye håp og nye muligheter. Det som så ut som skuffelser ble nye utfordringer.
Det kristne håpet knytter seg ikke til luftige forventninger, men til den Gud som har skapt oss og som elsker oss. Det er båret av en tro på Guds løfter om at han elsker oss og har omsorg for oss.
Derfor retter ikke håpet seg mot alt jeg kan utrette og få til, eller til det jeg eier og har. Troen og håpet bygger på tilliten til at Gud aldri slipper meg, at Han vet hva som skjer med meg og at Han er meg nær.
Det betyr ikke at alt som skjer er Guds vilje. Dertil er jeg selv for viljesterk og egenrådig. Jeg tar gale avgjørelser, jeg glemmer å lytte til Guds vilje med mitt liv, derfor gjør jeg også mot Guds vilje. Men heldigvis viser det seg igjen og igjen at Gud tar seg av meg og tar imot meg som jeg er. Gud slutter aldri å elske sine barn.
Derfor sendte Han sin Sønn, Jesus Kristus til soning for alle våre synder. Jesus er verdens frelser, derfor er han også vårt håp. Vi får komme til ham med alt som ble galt i livet, og han gir oss nye muligheter. Guds kjærlighet er grenseløs, og det er denne kjærlighetens Gud håpet vårt knytter seg til.
På denne siden av død og grav trenger vi håpet og troen på en kjærlighet som er evig, som aldri tar slutt og som vil ta seg av oss både i livet og i døden. Guds kjærlighet er ikke borte om vi ikke alltid ser den klart, den tar ikke slutt om vårt liv tar slutt. Også i vår død skal vi få være i Guds kjærlighet. Det er vårt kristne håp.
Derfor kan Paulus si: Så blir de stående disse tre: Tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.
Vil du skrive e-post til Berit Lånke, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Espen Samuelsen i sangen ”Han tek ikkje glansen av livet” skrevet av Trygve Bjerkrheim.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon