Teksten er hentet fra Kol. 3, 12-17.
Den store bryllupsesongen står for døren! De neste månedene vil kirkene stadig fylles med glad musikk og feststemte mennesker. Det er flott – bryllupsfesten må gjerne starte i kirka!
Fremdeles velger mange å gifte seg i den norske kirke – rundt halvparten av alle som inngår ekteskap velger dette. Og i år stiller den gamle statskirka meds en flunkende ny ordning for ekteskapsinngåelse.
Å fornye statskirkens liturgier er ingen lettvint sak.
Bak den nye ordningen ligger det noen år med drøftinger, forsøksordninger og høringer – før kirkemøtet i fjor gjorde sin beslutning under henvisning til kronprinsregentens resolusjon av 1990. Her overlates ingenting til tilfeldighetene!
I den nye ordningen kan forlovere eller gjester delta med lesning og sang, musikk og salmevalg er friere – og de som gifter seg kan få sette sitt personlige preg på den kirkelige handlingen.
Vi er mange som gleder oss over dette. Det høytidelige og det personlige skal møtes i et godt kirkebryllup. Midt i alle de nye forslagene finner vi mye som gjenkjennes fra det gamle ritualet.
Fremdeles avlegges løftet om livslang troskap og kjærlighet – og ennå kan dagens tekst fra Kolosseerbrevet høres:
De lyder slik:
”Kle dere derfor i inderlig medfølelse, godhet og ydmykhet. Ta dere ikke selv til rette, men strekk dere langt, så dere bærer over med hverandre og tilgir hverandre, hvis den ene har noe å bebreide den andre.
Som Herren har tilgitt dere, skal dere tilgi hverandre. Og over alt dette, kle dere i kjærlighet, som er det bånd som binder sammen og fullender.”
I gamle dager hadde gjerne folk en hustavle i hjemmet. Det var ofte noen broderte tekster eller sirlige ord i glass og ramme - noen visdomsord som gjaldt for det hjemmet du nå befant deg i.
Jeg synes ordene fra Kolosserbrevet er en flott hustavle.
De griper rett inn i de mest grunnleggende relasjoner mellom mennesker – evnen til å strekke seg langt, til å tilgi og til å vise kjærlighet.
Det er ord som gjerne må lyde når to mennesker for i full offentlighet velger hverandre – men like mye er det viktige ord til de som har levd sammen en lang stund.
Derfor er det ikke så merkelig at vi prester etter en vigsel i kirka like gjerne kan få de sterkeste reaksjonene fra bryllupsgjester med lang fartstid som ektefolk.
De har sittet i benken og følt at vigselsritualet sa noe om deres liv.
Slik skal et godt ritual være. Det skal handle om livet. Det skal utfordre og skape refleksjon. Det skal berøre og inspirere.
Dersom den nye ordning for vigsel ikke greier dette – må vi snart ha et nytt ritual. Men ordet om å strekke seg langt i møtet med et annet menneske – det bør overleve enhver revisjon. Det trenger vi å høre – hele livet!
Vil du skrive e-post til Dag Nordbø, kan du gjøre det her.
* * * *
”Brureslåtten” fra Øre blir framført av Skruk og Vårsøg.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon