Teksten er hentet fra Joh. 17,18-26.
Det er ti år siden akkurat i disse dager. Jeg tenker på udådene i Rwanda - som fikk utvikle seg uten at verdensamfunnet grep inn.
Heller ikke i årene etterpå har dette hardt prøvede landet fått mye oppmerksomhet. Kanskje kan tausheten forklares med en internasjonal skamfølelse. Det var jo så mange som visste. FN-rapportene fantes, mulighetene til å gripe inn var til stede.
Men katastrofen fikk komme – og nærmere en million mennesker mistet livet i en av de råeste og blodigste konflikter verden noen gang har sett.
Hvordan kunne det skje?
Fra kirkens siden har vi spesielt god grunn til å stille dette spørsmålet. Rwanda er et land der langt over 90 prosent hører med til kristne kirkesamfunn. Her nytter det ikke å komme med lettvinte beskyldninger om ulike religioner og avkristnede kulturer.
I Rwanda har den kristne kirke en grunnleggende posisjon og innflytelse. Men da konfliktene bygget seg opp, svikte både kirkelige ledere og betrodde menighetsprester.
I ettertid kan vi si at mange av kirkens folk ikke bare sviktet ved å være passive – men de gikk aktivt inn og deltok i utslettelsene.
I en tid hvor fundamentalisme og overgrep helst knyttes til andre religioner enn den kristne– bør 10-årsminnet om krigen i Rwanda gjøre den kristne kirke ydmyk og selvransakende.
Hendelsene våren 1994 gir oss en helt nødvendig påminnelse. Påminnelsen lyder slik:
Det finnes ingen tro, ingen religion eller ideologi som ikke kan gjøres til et redskap for maktmisbruk og overgrep.
Men for kirken finnes det et vern mot slike maktmisbruk, noen grunnleggende forutsetninger som kan hindre oss i å begå nye overgrep i Guds navn.
Vi må aldri glemme Han som har skapt den kristne menighet. Vi må holde fast ved måten Jesus levde på, og huske ordene han sa. Vi må kort sagt være en kirke der Jesu liv og lære er vår mest grunnleggende rettesnor.
Gjør vi det - blir det umulig å ta saken i egne hender - og tilrane oss rollen som dommer og bøddel.
Rett før Jesus selv ble offer for vold og overgrep ba han denne bønnen for sine disipler – og for kirken i verden:
”Jeg ber for dem som er kommet til tro på meg…at den kjærlighet du har hatt til meg, kan være i dem, og jeg selv kan være i dem”
Vårt håp må være at denne bønnen bes hver eneste dag – og at den en dag går i oppfyllelse.
Vil du skrive e-post til Dag Nordbø, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Oslo Gospel Choir i salmen ”Noen må våke”, skrevet av Svein Ellingsen og Trond Kverno.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon