Det er ikke snakk om utholdenhetstrening i fysisk forstand. Gud vil styrke våre hjerter, så vi elsker mer, tilgir mer, står mer opp mot urett, gleder oss mer over alt som er godt, lever mer. Hvordan ser dèt treningsprogrammet ut? spør Sunniva Gylver.
Jeg har mast mye om vår denne uken. Den er jo så deilig påtrengende for tiden. Forutsigbar og uforutsigbar på samme tid. Med våren følger også en masse rituelle øvelser i den kulørte ukepressen – ingen er mer rituelle enn dem! – som handler om hagene våre, konfirmasjons-kakebordene våre, forelskelsene våre, og bikinisesongene våre. Det gjør ingenting at matsidene på side 25 gir deg en masse oppskrifter som helse- og velværesidene side 37 forbyr deg å smake på – sånn er livet.
Det vies altså ganske mye plass på opptreningen av våre vinterlegemer. Ikke så rart, når de snart skal være avkledd i det offentlige rom, og kropp har så mye fokus. Det som kanskje ikke har noen rituell fast plass, bortsett fra eventuelt litt i forkant av nyttår, er vår ”eksistensielle beredskap”. Hvordan vi ”egentlig” har det med livene våre og livets store spørsmål.
Heldigvis har disse tingene fått mer plass de siste årene; både i ukepressen og andre steder. Fysisk trening er viktig, og det både synes og merkes hvis vi ikke tar vare på kroppen vår. Dessuten henger det ytre og det indre liv sammen. Men også hjertet; sjelen, trenger å tas vare på. Og selv om forfallet kanskje ikke er like synlig på den, så merkes det når vi ikke tar vare på vårt indre liv.
”Så skal Gud styrke deres hjerter”, sier Paulus. Og da er det ikke snakk om utholdenhetstrening i fysisk forstand. Gud vil styrke våre hjerter, så vi elsker mer, tilgir mer, står mer opp mot urett, gleder oss mer over alt som er godt, lever mer. Hvordan ser dèt treningsprogrammet ut?
Det handler om å bruke tid med Gud. Være i stillhet, be, oppsøke gudstjenesten, litteratur og kunst som nærer troen vår, samtale med mennesker om Gud og livet. Og så betyr det en ting til: Ikke bare bruke tid med Gud, men ta Gud med i tiden. La våre små og store bekymringer og gleder, og menneskene vi omgås, bli en del av vår samtale med Gud.
Det høres enkelt ut. For noen er det dèt. Men akkurat som fysisk trening er skippertaks-stunt for mange, så er hjertets trening også noe som lett blir salderingspost i hverdagen. Kanskje fordi det handler om det usynlige. Kanskje fordi det kan ta tid før vi merker at hjertet og det indre livet er i dårlig form? Kanskje fordi forventningspresset fra omgivelsene ikke er så stort når det gjelder å pleie vårt indre liv.
Nietzche skal ha sagt: ”Den som vet hvorfor han lever, kan tåle et nesten hvilket som helst hvordan.” Når Gud får styrke våre hjerter, så finner vi noen gode svar på både hvorfor vi lever og hvordan vi kan leve det liv vi er skapt til. Ta sats!
* * * *
Vi hører divisi i sangen ”Vær stille, sjel”.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon