Teksten er hentet fra Johannes 4, 29.
”Kom og se en mann som har sagt meg alt jeg har gjort!” Hun var gjenkjent, avslørt. For en gangs skyld ble hun sett på ekte vis.
Det skjedde på en sånn måte at det var umulig å ikke fortelle det til andre.
Hun som hadde mye skam i sitt liv, hun som gjemte seg for de andre, hun ropte det nå ut på torget. Hun ropte ikke, kom og se meg, men kom og se han som så meg.
Sannhet frigjør!
I mitt fag sykepleie har jeg opplevd nærvær og fellesskap jeg knapt kunne håpe på.
Også som foredragsholder kan dette skje, så jeg føler behov for å takke for ”møtet” etterpå.
Det er noe med gjensidigheten, jeg kjenner meg møtt dypt inni meg av helt fremmede mennesker, en stor forsamling. Vi møtes på felles forståelse, felles erfaringslæring, felles engasjement, og det berører emosjonelt. Vi lærer bedre i slik atmosfære av ekte kontakt.
Vi driver et verdiarbeid ved vårt sykehus der vi bruker et hefte som heter ”å komme hverandre i møte”. Det er jo det livet handler om. Vi har valgt å forsterke bevisstheten om våre kjerneverdier for at flere skal oppleve seg møtt og tatt på alvor.
Enten møter mellom mennesker er tilfeldige eller en arbeidsform gjelder sammen forutsetninger, sannhet og empati . Tenk på alt som kalles møter der ingen blir møtt, - i kirken, i klasserom, på arbeidsplasser, hjemme.
Møteledelse og innhold som ikke tar de menneskelige og mellommenneskelige faktorer på alvor kunne like gjerne vært sendt på mail eller som tekstmelding. Når vi er sammen er jo hele poenget å forløse hverandres muligheter for felles sak. Det er som et kikk når dette fungerer, vi går annerledes ut enn slik vi kom!
Å møtes er ofte å våge å tilby seg, å vise seg frem, å invitere andre til å vise seg frem. Å få ærlige tilbakemeldinger, gi ærlige tilbakemeldinger. Å snakke til fremfor å snakke om når noe er vanskelig.
Hva risikerer vi egentlig hvis andre ser oss tydeligere? Hva er det verste som kan skje ?
Når maskene er borte ser vi alltid noe frigjørende nytt. Kom og se en mann som har sagt meg alt jeg har gjort - han skulle vel ikke være Messias?
Kvinnen som sikkert ble kalt en hore og som vanligvis gjemte seg for naboenes fordømmelser, ropte dette etter å ha møtt han som ser. Hun var så berørt at hun lurte på om han kunne være Messias, og det var han.
Gud som ser, han ser til hjertene, ikke bare for å sjekke ut våre motiv, men for å møte oss i vår lengsel og vår skam. Han har innviet en ny og levende veg for oss like inn i helligdommen, der blir vi alle møtt.
Vil du skrive e-post til Marie Aakre, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Ulla-Carin Börjesdotter i sangen ”Denna dag ett liv” skrevet av Margareta Melin og Stefan Jämtbäck
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon