Jeg har gjennom min prestetjeneste møtt mange av scenens folk i Norge. Skuespillere i teateret har mye felles med prestene i kirken, det handler begge steder om å nå fram til mennesker med et budskap.
Jeg hadde gleden av å møte Kari Diesen noen ganger, hun var et ruvende og festlig midtpunkt både på Chat Noirs scene og privat. Kari og Ernst Diesen bodde hele livet i Frogner menighet i Oslo. Kari var svært glad i strøket og nærmiljøet, og var nærmeste nabo til Frogner kirke.
Men en vond opplevelse fortalte hun meg om: Det var på 1960-tallet at hun gikk for å kjøpe lodd på menighetens basar.
Men da så damene bak respatexbordet på hverandre og mumlet litt og sa nei. Hun kunne ikke få kjøpt lodd.
Hvorfor ikke? undret Kari Diesen, som stod der opprømt og glad og med åpnet portemonne. Nei, de ville ikke ta i mot penger til kirkens arbeid hvis pengene var tjent på revy.
Jeg kjente at jeg ble fylt av skam og fortvilelse da Kari Diesen fortalte meg dette. Hvor dypt kan man såre anstendige mennesker i den misforståtte rett-troenhetens navn?
Jeg møtte Inger Jacobsen en enkelt gang. Hun var fadder ved en ettermiddagsdåp i Ullern kirke. Vi var kun fem til stede, og vi satt alle ved døpefonten oppe ved alteret.
Gutten som skulle døpes var 15 år og skulle konfirmeres påfølgende søndag. Jeg sa: Vi må synge en salme først. Har dere noe forslag?
Tre av de fremmøtte sa at de ikke kunne synge. Men det kunne jo Inger Jacobsen. Hun hadde et salmeønske.
Så startet vi dåpshandlingen, og fremme i koret i Ullern kirke satt Inger Jacobsen og jeg side om side og sang duett, med Hans Solum ved orgelet. Jeg måtte bruke salmebok, men Inger Jacobsen sang alle fem versene uten å se i salmeboken. Hun så på alteret i stedet, og var blank i øynene og sterkt tilstede. Og vi sang denne salmen:
"Sjå han gjeng inn til syndig mann. So yver Jesus dei klaga. Men denne synder livet vann. Sælt i hans hjarta det daga."
Store kunstnere er alltid særlig sårbare og følsomme, og kan rammes hardt av kirkelig kulde og de hårde hjerters uforstand. Men Jesus strekker sine hender ut med nådens mildhet, så varm som en solskinnsdag om våren. Det siste verset vi sang er slik:
"Takk då min frelsar at du kom. Og ville inn til meg stiga. Og i mitt myrke hjarterom. Lata ein solstråle siga. Takk at du vegen til meg fann og ville gjesta syndig mann. Deg vere lov i all æva."
Send e-post til Karsten Isachsen ved å klikke her.
* * * *
Vi hører Ole Paus i hans egen sang ”Det begynner å bli et liv”.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon