Teksten er hentet fra Joh. 11, 6-10.
Dalit kalles de. Det er de menneskene som i hinduismens kastevesen er nederst på rangstigen. Det er de som ikke skal berøres av frykt for å bli smittet. Det er dem som hører til urfolket i de indiske skogene. . I det demokratiske India er det ikke lov å diskriminere med grunnlag i kastetilhørighet. Men virkeligheten er en annen.
De stiller bakerst i alle køer, arbeid, utdanning, velferdsgoder. De tilbys arbeidsoppgaver ingen andre vil ha. Utviklingsplanene tar lite hensyn til dem og dersom storsamfunnet krever det, må de vike plassen for de mektiges interesser. De er mer enn 200 millioner mennesker.
Det er formiddag i en liten indisk landsby. Jeg er blitt invitert med på et møte der en stille mars skal organiseres. Det er tørke, landsbyen mangler vann og myndighetenes tankbiler er få og utilstrekkelige. Den stille marsjen skal gå i den nærmeste byen der rådhuset ligger. Et brev er forfattet med de tydelige kravene: Vi vil at myndighetene skal sikre oss nok rent vann.
Sanger og appeller holdes. Kristne, hinduer og muslimer er sammen i protesten: den kristne presten organiserer sangen, muslimen er leder i landsbyen og velkomstritualet for oss fremmede er av hindutype. Kampen for vannet har skapt et nytt fellesskap i landsbyen. Også dalit- befolkningen er tatt med. Først og fremst kvinnene fordi mange av mennene har forlatt landsbyen på leting etter sesongarbeid.
Med lastebiler flyttet vi oss de to til tre milene. Marsjen gjennom gatene går verdig for seg, politiet rydder gaten og passer trafikken. Foran porten til rådhuset setter demonstrantene seg ned og synger sine sanger og holder sine appeller.
Flertallet av dem er kvinner, dalit-kvinner.
Jeg legger merke til alle blikkene fra folk som går fordi den lille gruppen av hovedsakelig kvinner som sitter på fortauet utenfor rådhuset. Det er tydelig at det ikke er slik Dalit-kvinner skal oppføre seg. De skal helst ikke sees og høres. Og i alle fall skal de ikke stille krav, høylytt, i fullt dagslys. Tvertom er det tydelig at folk synes de bør være takknemlig for det de får, 5 liter vann hver dag, på regjeringens bekostning.
Etter en time i solsteiken kommer endelig representanter for kommuneadministrasjonen ut, tar i mot brevet og lover å se på saken. Demonstrasjonen løser seg opp. Samtalen er allerede i gang om hvordan de skal få med seg flere landsbyer neste gang.
Dalit-kvinnene hadde alt å frykte. Men gjennom tålmodig arbeid i flere år med dem og med landsbyens ledelse, var de endelig gitt rom og plass i fellesskapet. Det var ikke mørkets gjerninger som drev dem, bare to grunnleggende krav: vi har også fullt menneskeverd. Vi trenger også vann. Disse kravene var det ingen grunn til å skamme seg over. De kunne bæres fram i byen der alle menneskene er som forakter dem. Der myndighetene sitter og bestemmer over deres liv og mulighet til å få nok vann.
”Da Jesus hadde fått høre at Lasarus var syk, ble han enda to dager der han var. Deretter sa han til disiplene: ”La oss dra tilbake til Judea”. ”Rabbi”, sa disiplene, ”nylig prøvde jødene å steine deg, og nå drar du dit igjen?” Jesus svarte: ”Den som vandrer om dagen, snubler ikke, for han ser lyset i denne verden”.
Slik Jesus trosset folkemengdens trusler og gikk til Judea for å kjempe Lasarus ut av dødens makt, slik vandret han sammen med Dalit kvinnene denne formiddagen i India, i fullt dagslys, uten frykt, for menneskeverd og vann, livets to viktigste forutsetninger.
* * * *
Vi hørte Tore Ljøkjel sin sin egen melodi ”Guds hus”.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon