Teksten er hentet fra Salme 42, 2-6.
Hele landsbyen kom løpende da de hørte lyden av tankbilen som skranglet seg fram til dem langt ut på ettermiddagen. De bor i en liten landsby i nordvest India og det har vært tørre brønner helt siden oktober. Kuene og bøflene er allerede brakt til regjeringens foringsentre for kveg. Mange av mennene har reist til nabodistrikter for arbeid. Tilbake er de eldste, kvinnene, barna og noen av mennene. Tankbilen kommer hver ettermiddag med vann. De heldigste får kanskje 30 liter vann og det må holde til familien og geitene.
Jeg setter meg ned sammen med en familie. Moren går med raske skritt med bøtta i hendene for å hente vannet fra tankbilen. Mannen i huset hjelper ved tankbilen og bestemor sørger for at geitene får vann.
De har det ikke alltid slik. Noen måneder i året regner det og brønnene blir fylt opp. Noen år er det nok regn til at brønnene har vann hele året. De vet at ikke alle har det like trangt som dem. Mennene som arbeider i byen kan fortelle om hus der de til og med har vann til å skylle ned etter seg når en har gjort sitt fornødne – innendørs!
Kanskje vet de at jeg er en slik en, en som skyller ned avføring med rent vann. Innendørs. Hver dag. Og bruker mer vann på toalettet enn hele denne familien kan bruke til alt de trenger vann til .
Det er 1.3 milliarder mennesker som ikke har tilgang på rent vann. Rent vann er forutsetningen for alt liv. Skittent vann fører til sykdom og død. Mennesket må ha vann, selv om det blir sykt og kanskje dør av å drikke det.
En intens følelse av uretteferdighet kommer over meg. Det kan da ikke være slik Gud ville at det skal være blant menneskene, at livskilden selv, det rene vannet, finnes i overflod hos noen og nesten ikke hos andre. Det kan ikke være slik Gud ville det, at noen blir syke av å stille tørsten, mens andre ikke vet hva tørst er.
Og hva gjør den levende Gud med det? Hvor er Guds kraft til å sikre rettefrdighet?
Det stilner av. Tankbilen er tømt og folk er hjemme for å lage mat og bruke vannet de omsider har fått. Sola nærmer seg horisonten.
Og jeg tenker mens jeg kjører vekk fra landsbyen: Hvor lenge må de vente på den levende Guds kraft?
”Likesom hjorten stunder etter bekker med rennende vann, slik stunder min sjel etter deg, Gud.
Min sjel tørster etter Gud, den levende Gud. Når kan jeg få komme og tre fram for hans åsyn?
Mine tårer er blitt min mat både dag og natt. Dagen lang kommer folk og sier ”hvor er nå din Gud?”.
Vil du skrive e-post til Atle Sommerfeldt, så kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Anders Wyller i salmen ”Som en hjort skriker etter rennende bekker”.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon