Teksten er hentet fra Joel 2, 12-14.
Tidsklemme er et ord i tiden. Det handler om egne eller andres forventninger om hva som skal presses inn i et vanlig dagsprogram, med det resultat at det ofte blir langt mer enn kroppen har godt av. Flere og flere av oss befinner oss i et slikt dilemma, og mange kommer seg ikke ut av det før man enten blir syk eller tar en skikkelig snuoperasjon i livet sitt. Det kan forresten være en like stor klemme den andre veien om man ikke har noe meningsfullt å fylle tiden med.
Kanskje en fastetid burde komme fram fra glemselen som mer enn bare et slanketips eller en renselseskur for tungmetaller i kroppen? Å faste betyr å avstå fra noe man ellers gjør, for å få tak i noe som er viktigere. Viktigere enn travelheten, viktigere enn lediggangen.
Å faste kan være å skape et større rom for den søken mitt innerste hjerte higer etter. Alt det Gud råder oss til, er fordi vi trenger det. Det slår aldri feil. Derfor er det verd å lytte til det som nå kommer:
”Vend om til meg”, lyder ordet fra Herren, ”vend om til meg av et helt hjerte, med faste og gråt og klage!”
Jeg tror det er mye gråt og klage i kjølvannet av at vi ikke greier å leve det livet vi egentlig ønsker. Denne oppgitte gråten over egen følelse av mislykkethet inviteres vi til å komme til Gud med nå i ukene fram mot påske.
Å faste gjør oss nemlig sårbare. Å forandre på noe av det vi til daglig fyller livet vårt med, gjør at vi kommer i utakt med det som normalt beskytter oss. Det er utrolig mye beskyttelse i våre faste rutiner. Det skal ikke mye avvik til før vi blir rastløse, og vi får lettere tilgang til både gråten og klagen.
Gå til Gud med den! Gå ikke til ham bare med anklagen, men med klagen. Det er så lett å rettferdiggjøre seg selv med anklagen. Det eneste det fører til er at den setter opp et gjerde mellom deg og Gud. Men klagen er nærmere sårene dine. Mens anklagen kommer med knyttnever, kommer gråten og klagen med de utstrakte tomme hendene.
Det er slike hender som kan la seg gripe. Som en som kaster seg ut i et svev i trapesen og kan bli fanget av en som står der på det rette tidspunkt. Det er den som tar imot som gjør at det bærer, men det krever at den som kaster seg ut overlater seg fullstendig.
”Vend om til meg av et helt hjerte”. Når Gud sier det er det som å kaste seg ut under himmelhvelvingen og stole på at han tar imot. Det handler om overgivelse.
Prøv og kjenn etter hva dette kan innebære ved å gi deg selv et pusterom – nå i denne fastetiden. Kanskje betyr det at du må høre litt mindre på nyheter, snakke litt mindre i telefonen, spise litt enklere mat eller avstå fra noe som lett opptar oppmerksomheten din for mye en periode.
Det ditt innerste hjerte lengter etter – kan hende du lettere får tak i det når du ber Gud om hjelp. Det er utrolig hva han kan fortelle når din egen indre støy blir mindre.
Han spør etter det hele hjertet. Kroppen og sjelen vår venter i spenning på svaret. For det er helheten vi higer etter. Visdommen er å gå til ham som konstruerte oss og få råd.
Vil du skrive e-post til Hilde Sanden, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører koret divisi i sangen ”Vær stille sjel.”
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon