Teksten er hentet fra Rom 10, 6-8.
Jeg var på vei ut av kirken. Lysene var slukket og alarmen var satt på. Jeg dyttet den tunge døra igjen etter meg og låste. Utenfor kirken stod en ung mann. Jeg kjente ham ikke.
Låser du, spurte han og så på meg. Ja, nå låser jeg, sa jeg og puttet nøkkelen i lomma. Jamen, kan jeg ikke bare få lov til å si "hei"? Jeg vil gjerne si "hei" til Gud.
Det er umulig for en prest å si nei til et sånt spørsmål. Så jeg dro nøkkelen fram igjen, åpnet kirkedøra og sa værsågod, du får gå inn da.
Det tar bare kort tid, sa han mens han vandret inn i det mørke kirkerommet. Jeg stod igjen i våpenhuset. Og kanskje burde jeg ha blitt stående der og latt han få fremføre sin hilsen i fred. Men jeg var så nysgjerrig på hvordan det ser ut når man sier hei til Gud, så listet meg inn etter ham.
Han stanset ved alterringen. La seg lydløst ned med ansiktet mot gulvet. Slik lå han en liten stund. Så reiste han seg med blikket vendt mot alteret og strakte armene i været. Alt tok 2-3 minutter kanskje, så var det over. Da han kom ned til meg smilte han og sa:
Kan jeg få gi noe? En almisse eller noe sånt? Han rotet i lomma si. Blant papirer og billetter lå det en tusenlapp som han rakte meg uten et ord. Så gikk han ut samme vei som han kom. Ærendet var utført. Han hadde sagt hei til Gud.
Tilbake stod jeg med pengene i hånda. Og minst en erfaring rikere. Den handler om behovet for å formidle sitt liv til Gud.
Så sterkt kan det være at man stopper en med nøkler og forlanger at kirken låses opp. Så overveldende kan det være at man legger langflat med ansiktet mot jorden og lar kroppen være en bønn.
Så frigjørende kan det kjennes at man strekker seg mot himmelen i ren glede over å være til.
Vi har mange uttrykk for lengselen etter å formidle sitt liv til Gud. Den kan ta form av bønn og tilbedelse, av stillhet, bekjennelse, liturgi eller kjærlighetsgjerninger. Eller den kan ganske enkelt kalles å si hei til Gud. Uansett hvilke ord vi bruker og hvilken form det får, ligger alltid svaret som en mulighet veldig nær oss. For Kristus er tilstede i vår verden. Alltid mye nærmere enn vi ser og forstår.
Om dette skriver Paulus:
Tenk ikke med deg selv: Hvem skal fare opp til himmelen? – det vil si for å hente Kristus ned – eller: Hvem skal stige ned i avgrunnen? – det vil si for å hente Kristus opp fra de døde. Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte. Det er troens ord, det som vi forkynner.
* * * *
Kor de Ville synger "Ordet er deg nær" av Tore Thomassen og Jon Kleveland.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon