Teksten er hentet fra Salme 147, 15-19.
Jeg har aldri gått i kirken fordi jeg elsker liturgier. Tvert imot. Få ting har kjedet meg mer under en gudstjeneste enn faste, forutsigbare ledd. Men alt som er levende, endrer seg. Det gjelder både mennesker og liturgier. Og med årene har jeg fått mer og mer sans for det faste. Det er noe trygt og solid ved liturgiene. De gir en ramme rundt livets små og store begivenheter. De gir toner til lovsangen og ord til klagen. De strekker et spenn mellom himmel og jord og holder tingene i livet på plass.
Liturgier og ritualer er forresten ikke noe kirken har funnet på. Vi er omgitt av dem på alle kanter. Vår kultur har ritualer som vi går inn med den største selvfølgelighet. Vi hilser når vi møtes, løfter glasset når vi skåler og vinker når vi går. Vi markerer merkedager i naturens rytme og i menneskers liv. Vi gir gaver, tenner lys, tar med supporterskjerfet på fotballkampen og holder kaffepausen hellig.
Men enda bak der igjen, bak både kirkens liturgier og kulturens ritualer, finnes det en naturens egen puls som slår og slår i alt som eksisterer. I selve skaperverket har Gud nedlagt sin egen liturgi som ingen kommer utenom. Den finnes i planetenes baner, i årstidenes veksling, i døgnets skifte mellom dag og natt. Sol går ned og sol står opp, etter vinter kommer vår, etter flo følger fjære. Guds egen liturgi berører alt og bærer alt.
En av bibelens salmer er formet som en lovsang han som har latt sin raushet flyte over og dryppe ned på skaperverket:
Ja, det er godt å prise vår Gud, det sømmer seg med vakker lovsang.
Han fastsetter stjernenes tall og gir dem alle navn.
Han dekker himmelen med skyer, sørger for regn til jorden og lar gresset gro på åsene.
Herren gir føde til dyrene, til ravnunger som skriker. Han sender sitt ord til jorden, hurtig løper hans ord. Han lar snøen falle som ull, strør rimet ut som støv.
Han kaster sine hagl som smuler; hvem kan stå seg mot hans kulde? Han sender sitt ord og smelter snøen, lar vinden blåse så vannet renner. Nå er varmsteinen lagt i jorda, er et uttrykk jeg har hørt her i Trøndelag.
Det er et godt stykke utpå seinvinteren de bruker det. De vet nemlig at en dag om ikke så lenge vil snøen begynne å smelte nedenfra. Når varmsteinen er lagt i jorda, kommer våren fort. Da får vi hjelp av Vårherre selv, vi som gjennom vinterdagene strever med å holde veier og stier bare.
I vår kirke fortsetter arbeidet med å lage gode og inkluderende liturgier. Så livets hverdager og høytider kan få ord og toner.
I skaperverket finnes Guds egen liturgi. Den gjør selve livet til en gudstjeneste der alt som lever er inkludert. Hvert eneste menneske.
Vil du skrive e-post til Dag Aakre, kan du gjøre det her.
* * * *
Luthersk missionskyrkans kör synger "Den som har skapat" av Hans Olav Mørk.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon