Teksten er hentet fra 2. Kor 5, 17-20.
Vi ser ut til å være glad i fredsprosesser vi nordmenn. Vi sitter med uforsonlige parter rundt runde bord, eller går som en skyttel mellom grupper og fraksjoner – enten det er i Latin-Amerika, Midt-Østen, Sri Lanka. Vi vil være med å skape fred, lage grunnlag for forsoning der enighet synes umulig. Skape håp om ei fredelig og rettferdig framtid der fredshåpet synes svakt og uten livskraft.
Å forsone er å bygge bru mellom partene. Få dem til å lytte til hverandre. Få dem til å ta ansvar for situasjonen. Få dem til å skjønne at alle taper på ufred, strid og krig. Og at alle vinner på å lytte, forstå og gi. Å skape forsoning må være noe av det vanskeligste som finnes på denne jord. Enten det er mellom krigsparter eller i de nære, ødelagte relasjonene. For ei utholdenhet og for et mot som kreves!
Jeg har mange ganger undra meg over Guds mot. Det høres kanskje rart ut? Gud er vi jo vant til å tenke på som stor og usårlig. Eller som hellig, ukrenkelig, allmektig – for å bruke mer kjente ord fra troslæra. Hva skal en hellig, ukrenkelig, allmektig Gud med mot? Høres ut som ei unødvendighet.
Jo, jeg tenker at Gud er modig. Den Gud som vi kjenner som den kristne guden, som gav seg til kjenne gjennom Marias sønn, Jesus. Født av ei ung kvinne, grodd fram i kroppen hennes. Overlatt til denne unge kvinna og hennes snekkermann Josef, for å bli oppdratt og danna. Tatt med i verksted og synagoge. Lærte seg både å snekre og å lese og måtte sikkert ta et tak med de mindre søsknene også.
Det er bare en modig Gud som gir seg til kjenne på en slik måte. Som gir seg de menneskelige betingelsene i vold. Som lar seg forme og endre – og gjennom det bevarer sin hellighet og gir sin uendelige kjærlighet et nytt uttrykk: Menneskesønnen Jesus. Og i menneskesønnen Jesus er det bygd ei bru mellom Gud og menneskehet. Vi er forsont. Vi forstår hverandre. Vi ser hverandre som vi er.
Det er denne modige Gud vi er barn av. Det er denne modige Gud som overlater ordet om forsoningen til oss. Til oss, oss menneskebarn – som så mange ganger er uforstandige, krigshissere, sjølrettferdige egoister som bare ser splinten i naboens øye mens vi er blindet av bjelken i vårt eget.
Det er sannelig en modig Gud som gjør oss til forsonere, forvaltere av evangeliet – av det viktigste budskap som noen gang er ropt ut over hustak, gater, streder, slagmarker og beitemarker: ”Det gamle er borte, se, det nye er blitt til!” Det vi alle lengter etter å høre, og trenger å høre – og som vi så kan vende oss mot og gripe. Dag etter dag.
Det er sannelig en modig Gud som gjør seg så sårbar. Som legger sin vilje med sin verden og sin skapning i våre menneskehender, gjør oss til medspillere, medarbeidere. Jeg kan ikke la være å undre meg over det – hvor nært Guds mot, Guds sårbarhet og Guds kjærlighet er knyttet sammen med våre liv og vår verden. Blir det ikke stadig mer å undre seg over?
* * * *
Mons Leidvin Takle spiller sin egen melodi "Fred".
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon