Teksten er hentet fra Rom. 6, 12-14.
Hva er det med kroppen? Hva er det som gjør at når vi snakker om kropp, så reagerer vi så merkelig. Gjerne med dårlig samvittighet fordi vi ikke tar vare på den, holder den sunn ved å spise passelig, holder den i form ved å trene eller gå eller utnytte leiken med ungene til å bli riktig svett.
Vi snakker ikke gjerne om vår egen kropp på en aksepterende måte - vi leiter etter feil og mangler, samtidig som de fleste av oss er forsiktige med å uttrykke direkte utilfredshet. Det passer seg heller ikke. Vi er doble, flertydige i forholdet til kroppen.
Er vi redde for kroppen – for hva den skjuler, for hva som kan bo i den av krefter, drifter, lyster? For hva den kan skjule eller gi uttrykk for, den kan skape trygghet eller engstelse, vekke nysgjerrighet eller frastøte.
Vi snakker gjerne om kroppsspråk, om at vi må være bevisst at kroppens språk kan avsløre oss. Om det ikke er sammenheng mellom det vi gjør og det vi sier, så blir det vi sier slått i hjel av det vi gjør. Altså, kroppsspråket avslører oss, kroppsspråket vinner. Action speak louder than words, sier en sang – handling snakker høyere enn ord.
Men vi snakker ikke bare om vårt individuelle kroppsspråk, men også om det kollektive. Kirka har kroppspråk, slik som ethvert fellesskap eller forsamling. Det hjelper ikke å snakke om at kjærlighetens evangelium er det mest inkluderende og gjelder alle, om det lyser ”kom som du er og bli som oss”.
Vårt kristne fellesskap er en kropp. Kirka er kropp, både fordi den består av mennesker som alle er kropper. Men kanskje aller mest fordi vi som felleskap er bundet sammen av en kropp – Kristi kropp, og vi utgjør i fellesskap Kristi kropp her på jord.
Vi er omfavna av Kristi utstrakte armer, og vi blir Kristi hender for våre medmennesker. Vi kan legge øret til Guds bankende hjerte, og vi kan bære det bankende hjertet ut i verden.
Jeg tror faktisk det er dette Paulus mener når han sier i brevet til menigheten i Roma: ”Still dere selv til tjeneste for Gud, så dere bruker lemmene for ham, som våpen for det som er rett.”
Han sier at vi kan og skal bruke kroppen vår i Guds tjeneste, til å gjøre godt, til å gjøre det som er rett. Men da må vi akseptere kroppens muligheter, være venn med den, ikke fiende. Ha omsorg, kjenne på grensene – ikke forakte verken krefter, drifter eller lyster. Men akseptere kroppen nettopp som et uttrykk for Guds skaperglede. Og sette krefter og drifter og lyster og muligheter inn i den gode sammenhengen, der vi nettopp har blikk for andre.
Vår tro er bygd på at Gud ble menneske i en menneskekropp. Født som menneske, død som menneske, men overvant den menneskelige døden. Det er i lyset fra oppstandelsen vi ser hverandre, aksepterer hverandre, kan våge å akseptere oss sjøl og våre kropper. Og i dette lyset oppstår en kropp som sprenger våre kategorier – en kropp som faktisk viser oss Gud. Virkelig noe å undre seg over – er det ikke? At den hellige Gud er så konkret som en kropp?
Vil du skrive e-post til Siv Limstrand, kan du gjøre det her.
* * * *
Ole Edvard Antonsen spiller melodien "Vitae Lux".
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon