Teksten er hentet fra Matteus 19, 27-30.
Du kan ikke ta imot med ei lukka hand. Du kan heller ikke gi noe ifra deg med lukkede hender, eller et lukket hjerte, eller sinn. Det er ikke uten grunn vi sier at delt glede er dobbelt glede, delt sorg er halv sorg.
Men så står vi der så ofte – med våre lukkede hender, og veit ikke heilt hvor vi skal starte både med å gi og å få. For det kan være vel så vanskelig å ta imot som å gi. For hva forventes det fra giveren, hva må jeg svare med – gi tilbake, om jeg velger å rekke handa fram for å ta imot?
Ofte tenker jeg at det er så fullt, jeg kan ikke gjøre plass til meir. Jeg kan ikke gjøre plass til verken gleder eller sorger, doble eller halve. Så står jeg der med mi lukka hand, mitt fulle liv, mitt stengte hjerte – og kjenner på avmakt i forhold til hva jeg veit livet, menneskene, Gud kan tilby og gi meg.
Eller kanskje står jeg der med mangel på forventning? Eller mangel på mot til å forvente? For den som forventer, risikerer. Risikerer å bli gitt noe jeg ikke veit om jeg kan ta imot eller er i stand til å forvalte. Risikerer å bli møtt med noe som kan forandre livet – bli møtt av noen som får hender til å åpne seg, blikk til å lysne.
”Peter tok til orde og sa: Hva så med oss? Vi har forlatt alt og fulgt deg. Hva skal vi få?”
Han torde spørre – hva skal vi få? Torde å ha ei forventning. Risikerte å få – ved å tørre å ha ei forventning. Risikerte å få – ved å ha gjort plass, ved å ha forlatt. De hadde ikke fulle hender, fulle liv, men hadde forlatt alt for å følge etter Jesus, hadde gjort plass til forventning. De ønska å få, de ønska å ta i mot – med åpne hender og åpne liv.
Det er mange ting å være bundet av – vi har mange gode grunner til å kjenne oss bundet. Vi er mange som er bundet opp av mangel på tid, oppmerksomhet, krefter – kjenner stadig at det er lite å gå på, lite handlingsrom. Men må det være slik? Kan vi kanskje tenke om livet på en slik måte at vi kan gjøre plass til forventninga om at noe kan gis oss, stadig og på nytt? Slik livet er gitt oss?
Å forlate alt – for å få, det er drastisk. Men jeg tror at det går an å øve seg på å gi slipp på noe av det vi kjenner binder, enten det er redsler eller forventningspress. Øve oss på å gi slipp på noe av det som hindrer oss i å ta imot.
Enten det er frykten for å kjenne på utilstrekkelighet eller å bli vurdert som naiv. Det tror jeg vi blir friere av – å øve oss på å gi slipp. Det tror jeg vi vil puste bedre av: kjenne at vi ikke stadig er i utakt med det som vi aner eller tenker faktisk er viktig i livet. Nemlig å ta i mot og å gi.
Å øve seg på å gi slipp – slik at åpne hender kan rekkes fram for å ta i mot det som blir gitt. Kanskje ligger en av livets djupe hemmeligheter her? Å våge å slippe seg sjøl, for å kunne ta imot?
* * * *
Vi hører Trygve Hellesen og Jan Inge Wiig Andersen i melodien "I stillhet".
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon