I dag snakkes det ofte om ydmykhet i forskjellige sammenhenger. Kanskje betyr det at vi er i ferd med å oppdage verdien av en slik holdning mer enn før. I alle fall: Det finnes situasjoner som mer enn ellers framkaller ydmykhet hos oss. Når vi for eksempel opplever det fantastiske at et nytt lite menneske er blitt til, eller på andre måter kommer i nærmere kontakt med de store gåtene i livet. Eller kanskje bare ved tanken på universet sin uendelighet!
Ydmykhet….I andaktsordet i dag møter vi en som også må ha hatt en slik sterk opplevelse av noe som er større enn han selv. Gjennom denne uka har vi på forskjellige måter blitt kjent med døperen Johannes. Vi har sett han som det etterlengta barnet i Sakarja sine armer.
Vi har sett han som profeten som talte så hardt og utvetydig til folk at mange også blei støtt av det. Men i dag synes jeg vi får et glimt av mennesket Johannes. Og bak den sterke personligheten og de mange sterke uttrykkene ser vi også en ydmyk mann.
Johannes hadde sine disipler eller tilhengere, slik Jesus hadde det. Noen av dem undrer seg over at så mange nå samler seg om Jesus, og vi aner at noen av Johannes sine disipler kanskje opplevde Jesus som en truende konkurrent. Men Johannes har et perspektiv på seg selv og sin oppgave som er i stand til å avvise et hvert forsøk på å skape konflikt mellom han og Jesus. Han svarer disiplene med å si om Jesus: ”Han skal vokse, jeg skal avta.”
Jeg tror det er møte med Jesus som har gjort Johannes ydmyk. Johannes hadde en innsikt som de andre mangla. En gang peikte han på Jesus og sa: ”Se der Guds lam som bærer verdens synd.” Johannes har sett Gud komme nær som et heilt alminnelig menneske, men med ei hellig og betingelsesløs kjærlighet som bare Guds sønn kunne ha.
”Han skal vokse, jeg skal avta.” Ordene uttrykker ikke en destruktiv og selvutslettende holdning. Han som kom til oss så stille og ydmykt den første julenatta, for han kan vi trygt bøye oss. Han kan vi trygt gi større plass. Han er ikke stor på andre sin bekostning, slik vi mennesker ofte er det. I møte med han som holder hele universet i si hand, og likevel valgte å komme oss slik i møte, blir vår egen begrensning med ett så tydelig.
Vi ser vår egen, noen ganger så støyende selvhevdelse, i et helt anna lys. Men vi blir ikke mindre verdifull av den grunn. I møte med han blir vi de mennesker vi egentlig var tenkt å være – Guds barn. Det fyller meg både med stor takknemlighet – og med ydmykhet.
* * *
Adventsangerne synger julesalmen "Mitt hjerte alltid vanker i Jesu føderom".
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon