Jeg tror mange mennesker har det som jeg: Vi lengter etter og vi søker etter det som varer – utover dagen i dag og i morgen. Det er så mye som er ustabilt og som er i endring, at det kan skremme oss og gjøre oss utrygge.
Forventningene vi selv og andre har om at vi skal være relevante, henge med og stadig være på høgget kan virke krevende og utfordrende, mer enn vi våger å vedstå oss. Omskiftingene på verdens arena gir oss grunn til grubling.
For selv om vi ikke slett ikke har som ideal at vi skal holde fast på det gamle, at det meste var bedre før, så vet vi at i alle fall inni oss er der en kjerne som ikke endres, som ikke veksler. Men den bærer med seg en historie som vi aldri kan rømme fra. Der har vi vår identitet – det som er vår person.
Men livet vårt er ikke sikret trygghet – selv om vi aldri så mye ønsket det eller hadde behov for det. For det vi stolte mest på, egen helse, ekteskap eller jobb kan bli truet før vi aner det. Å leve er et stort risikoprosjekt – skriver Finn Skårderud i boken Uro, mye farligere enn å hoppe i fallskjerm…….
For det sikreste av alt er svært usikkert. Det er vårt lodd som mennesker…
Andaktsordet vårt i dag gir meg trøst og holdepunkt. For jeg har behov for et ankerfeste som gir mot og trygghet og håp. Jesus, som viste kjærlighet og gav mennesker verdi og oppreisning, er ikke ustabil og utrygg. I Bibelens siste bok står det slik, i kapitel 1:
Nåde være med dere og fred fra ham som er og som var og som kommer. Jeg er Alfa og Omega, sier Gud Herren, han som er og som var og som kommer. Jesus er Alfa og Omega, som er den første og siste bokstaven i det greske alfabetet, det betyr at han er begynnelsen og enden.
Og det samme er hans nåde og barmhjertighet – den er der først og den er der sist – det vil si hele tiden. Selv inn i vår angstfylte verden, som slett ikke fortoner seg tryggere enn før, er der løfter knyttet til at han er der –hele tiden – også inn i det risikofylte og ukjente….
Hans hilsen er nåde og fred…hele tiden.
De kalde kravene, de harde konfliktene, de sultne barna, de brutale overgrepene – alt har sin begrensede tid. De angstfylte øyeblikkene og den tomme rikdommen likeså:
Ondskapen varer ikke evig, men det gjør Guds kjærlighet. Det er nåden og godheten som er evig. Slik ser det ikke ut når vold, bitterhet og hat tar overhånd, i Midt – Østen og i Irak og i andre voldelige miljøer. Men dypest sett tror jeg vi aner at det som er skadet og istykkerrevet er ikke levedyktig, det bringer bare død og ødeleggelse og går til grunne.
Advent handler om Jesus som kom og som kommer og skal komme. Vi kan allerede se spor etter han, når mennesker gir hverandre godhet og stiller opp og gir av seg selv, langt utover det som er naturlig og som kjennes rimelig.
Vi aner det når det skinner en lysstrime inn i det tykkeste mørket. Og det er bare tegn på at en dag skal det vonde være overmannet og det gode stråle. Det er ennå ikke, men det er mulig likevel å håpe på at det vil skje en dag, og på samme tid kjenne gleden ved at han allerede gir håp og trygghet…..Det er det som er å tro…..
Vil du skrive e-post til Helga Haugland Byfuglien, kan du gjøre det her.
Siri Nordli Leirvik synger "Julsong" - skrevet av Kari Mørkved Romstad og Bjørn Willadsen.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon