Teksten er hentet fra Luk. 6,37-38.
Det er mange slags konkurranser som utlyses her i NRK. I farten husker jeg et par gjennom årene: Norges vakrest fjell, beste matrett.
Hvis jeg kunne ha bestemt over slikt, kunne jeg ha tenkt meg å foreslå den mest kjente fortellingen fra Bibelen, eller kanskje bedre: den beste liknelsen Jesus fortalte.
Da er jeg i alle fall sikker hvilken jeg ville ha stemt på: Fortellingen om den bortkomne sønnen.
Vi husker den sikkert: Mannen med de to sønnene, som delte arven mellom dem – og hvor den yngste sønnen dro av sted – og rotet vekk alle pengene.
I sin nød vender han hjem i klar forvisning om at han vil få kjeft, men med håp om i alle fall å få mulighet til arbeide for maten. – Og så blir han tatt imot med åpne armer av faren.
Det blir fest og det blir glede. Han er kommet hjem. Jeg kjenner at jeg blir rørt, selv i denne kortversjonen. Livet som prest har forsterket fortellingen for meg.
Møtt så mange – noen som har hatt samme opplevelsen av å finne hjem til forsoning, oppreisning med sine.
Men så altfor ofte de som har lengtet, men ikke fått det til. Eller ikke blitt møtt med åpenhet, men bare følt avvisning. Eller de som ikke har hatt noen å vende hjem til.
Noen har kommet til kirken og møtt kalde skuldre og nye krav. Da er det jeg tenker at Gud avviser ingen, det må jo være fortellingens hovedpoeng.
Jesus forteller oss noe om Guds raushet. Hans romslighet. Hans evne til grenseoverskridelse.
Jesus ikke bare fortalte om det, han var jo selve legemliggjørelsen av denne virkeligheten i sitt eget liv. Den overraskende og provoserende viljen til å være nær de som hadde stelt seg dårlig i livet, eller som livet hadde fart ille med.
Han var, slik mange beskrev han og sikkert frøs litt på ryggen: ”Synderes og tolleres venn!”
Romslig og raus. Nye og uvante ord om Jesus – og om Gud. Men de er ikke langt unna, når vi hører fortellinger som den om den bortkomne sønnen.
Nå har jeg en liten overraskelse på lur, denne morgenen. For dagens tekst er faktisk ikke den kjente fortellingen fra Lukasevangeliets 15. kap, men i stedet en tekst som kommer tidligere hos Lukas.
Den dreier seg imidlertid om det samme – om Guds raushet, og om utfordringen vår til å speile denne rausheten som han møter oss med, i våre egne liv.
Det er ord som vi utfordres til å ta med oss ut i vår hverdag – og de lyder:
”Døm ikke, så skal dere ikke bli dømt. Fordøm ikke, så skal dere ikke bli fordømt. Ettergi, så skal også dere få ettergitt. Gi, så skal dere få: Et godt mål, rystet, stappet, breddfullt, skal dere få i fanget. For det skal måles opp til dere med det samme mål som dere selv bruker!”
Vil du skrive e-post til Tor B. Jørgensen, kan du gjøre det her.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon