LYD OG VIDEO

Hør andakten 12/11 [WM]

Hjelp | Mer lyd og video

Teksten er hentet fra Salme 100.

For temmelig nøyaktig ett år siden mista jeg ei venninne i kreft. Det er en sterk opplevelse når døden rammer – ikke minst unge mennesker. Og Wenke var for ung til å dø…

Bare tre måneder tidligere hadde hun fått beskjed om at hun var alvorlig syk. Prognosene var slett ikke gode. Hun fortalte det kort til meg i telefonen – og vi ble enige om at jeg skulle stikke innom. Jeg grua meg. Wenke og mannen hennes hadde blitt kjent med Jesus på et Alpha-kurs høsten før, og jeg husker jeg lurte på hva som kom til å skje med troen nå - når livet viste seg i all sin brutalitet.

Det er i sånne situasjoner troen prøves – og det skjer en av to ting med de fleste av oss:

Enten blir spørsmålene om hvem Gud er og hvorfor det vonde skjer, for store og vanskelige. Eller så graver trosrøttene seg djupere enn noen gang før. I dette tilfellet skjedde det siste: Da jeg kom inn døra hos Wenke, hadde jeg forberedt meg på det meste – ikke minst spørsmålet: Hvor er Gud nå? I stedet møtte jeg ei dame som levde dønn ærlig med sorg og smerte, men som sa: ”Tenk hvordan livet hadde vært nå – når dette rammer oss – hvis ikke Gud hadde vært en del av livet vårt. Tenk om vi ikke hadde kjent hans kjærlighet og trofasthet…? ”

Den undringen bevarte Wenke – og mannen hennes – gjennom hennes tre siste måneder. Bare dager før hun døde, var hennes ærlige bekjennelse denne: ”Jeg er ikke redd for å dø. Jeg synes bare at jeg akkurat har begynt å leve… ”

Mitt i smerten var det takknemligheten og lovsangen som preget Wenke. Lovsang i moll, innimellom, ja vel, men en sterk erkjennelse av Herrens trofasthet og miskunn, slik det også poengteres i det som er dagens tekst:

Lov ham og pris hans navn! For Herren er god, hans miskunn er evig, hans trofasthet varer fra slekt til slekt.

”Kjenn at Herren er Gud”, står det også… Jeg tror det var det Wenke gjorde. Hun kjente at Herren var Gud – allmektig Gud over alt og med full kontroll midt i det kaoset av forvirrede celler som herjet i kroppen hennes og den motløsheten som truet med å ta livsgnisten og freden fra henne. Hun erfarte at Gud var der. Og om alt annet skulle ende i ruin, var det to ting som kom til å bli stående:

Guds miskunn – for den er evig. Og hans trofasthet – fordi den varer fra slekt til slekt…

Noen oppfattere Bibelens oppfordring til lovsang som livsfjern og uten kontaktpunkt i virkeligheten. Den tida jeg fikk dele med Wenke fra hun møtte Jesus på Alpha til hun sovnet fredfylt inn, ble for meg en skole i å forstå at det å prise Gud er en kilde til styrke midt i livet og i virkeligheten også når den er på sitt mest smertefulle. Fordi takken til Gud og fokuset på hans trofasthet hjelper oss å heve blikket utover nåtid og dagsform.

Vil du skrive e-post til Tonje Haugeto Stang, kan du gjøre det her.