Teksten er hentet fra 2.Tess. 2,13-17.
Vi vandret rundt i en ørkesløs slum utenfor havnebyen Guayaquil i Ecuador. Boligene var bygd av bordbiter, papp og bølgeblikk på pæler ute i vannet. Ut til husene gikk det noen små broer eller gangveier over det stinkende vannet. Her fødes barn, her lever barn og her dør barn i den største fattigdom.
Slumområdene i Guayaquil faller i stor grad utenfor all offentlig planlegging. De blir oversett når det gjelder utbygging av vann, kloakk, strøm og telefon. Skole- og helsetilbudet er nærmest ikke-eksisterende i flere av slumområdene. Folks selvbilde er generelt svært dårlig.
I den lokale kulturen får man høre at folk som er født i slummen er skjebnebestemt til å forbli der. De blir behandlet som en slags underklasse, og rikfolk og makthavere demonstrerer ofte at folk i slumområdene ikke har noen som helst betydning. Når man har hørt dette lenge nok, mister man lett selvrespekt og optimisme.
Et eksempel på den håpløshet og resignasjon som råder er at over 70% av befolkningen i slumområdet sier at de ikke tror at det finnes løsninger på problemene deres.
Vi stanser ved et bitte lite hus av kassebord og møter der to unge mødre. Vår følgesvenn forteller hvem jeg er, og de takker meg for at de har fått låne penger av misjonen til å kjøpe symaskiner. De har gått på misjonens sykurs, og nå skal de sy for å tjene penger til seg og sin familie. Det lyser håp og fremtidstro i øynene deres. Hverdagen kan bli annerledes !
Du skjønner, sier min følgesvenn, det viktigste vi kan gi disse menneskene i slummen er selvtillit, håp og muligheter til å avgjøre og skape sin egen fremtid. Det handler om fremtidstro og håp. Vi må gi dem håpet tilbake ”Det oppstår tomhet der håpet dør,” skal Leonardo Da Vinci har skrevet.
Bibelen er full av ord om håp fordi det er så viktig for oss. Hør bare fra dagens andaktsord: ”Vår Herre Jesus Kristus selv og Gud, vår Far, som har elsket oss og i sin nåde gitt oss en evig trøst og et godt håp, han gi deres hjerte mot og styrke til alt godt i ord og gjerning!”
Du er elsket av Gud. Det er andaktsordets hovedpoeng. Gud vil ha samfunn med deg. Ved Jesus Kristus har Gud vist oss sin nåde og gitt oss en evig trøst og et godt håp. Det er deilig å eie et godt håp i livet, et håp som aldri dør. Det fortelles at det i Sudan ikke fantes et enkelt ord for ”håp” på mbum-språket. I bibeloversettelsen bruker de derfor i stedet for ordet ”håp” en hel setning: ”Det som jeg henger hjertet mitt på.” Det er ingen dum løsning.
Gi meg håpet tilbake, sier de i slummen i Guayaquil og i andre slumområder. Ja, Jesus har gitt menneskene håpet tilbake, det evige og faste håpet. Håpet om at en dag skal Jesus gjøre alle ting nye. Dette håpet har virkelig gitt mennesker mot og styrke til å gjøre sine medmennesker godt både i ord og gjerning, slik andaktsordet beskriver det.
Det kristne håpet gjør ikke mennesker verdensfjerne, men det gir kraft og mot i hverdagen til å møte livet og medmennesker med godhet og omsorg. Når Guds kjærlighet i Jesus berører oss, gir deg evig trøst og et godt håp, styrke og mot til å være god i ord og gjerning. Det gode håp gjør oss ikke livsfjerne, men livsnære, sier dagens andaktsord til oss.
Vil du skrive e-post til Nils-Tore Andersen, kan du gjøre det her.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon