Tekst er hentet fra Hebr. 12, 22-28.
Jeg har opplevd jordskjelv på nært hold. Det var i Japan, og jeg kan love at det ikke er noe å trakte etter. Om jeg noen gang har følt meg fullstendig hjelpeløs, så var det da. Det er som om en stor neve tar vår lille jordklode og fillerister alt.
Jeg har også sett de tragiske følger av jordskjelv. Ødelagte hus, ruiner, og folk i skrekk. Det er ille. Men det er også ille når riker bryter sammen på grunn av vanstyre, korrupsjon og umoral. Romerrikets skjebne etter storhetstiden kan vel stå som det grelleste eksempel på det. Det hele gikk til grunne, mest på grunn av umoral og vanstyre.
Andaktsordet vårt i dag handler om et rike som består, mens andre riker går under. Slik skildrer forfatteren av Hebreerbrevet det: ” Siden vi altså får et rike som ikke kan rokkes, så la oss være takknemlige og med takk gjøre vår tjeneste slik Gud vil, i ærbødighet og frykt.”
Alt det Gud har skapt på jorden, er forgjengelig. Jesus sa: ”Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal ingenlunde forgå.” Jeg tror det er lettere for vår moderne tid å forstå dette ordet om at himmel og jord skal forgå, enn det var for de som hørte det første gang. Det er likevel noe som ikke skal forgå, noe som ikke skal rystes. Noe som skal bli ved.
Midt under krigen, i 1942, satte romanforfatteren Ronald Fangen seg ned og skrev en vidunderlig salme om det rike som skal bestå:
Guds menighet er jordens største under! Mens verdens skikkelse i hast forgår, Er Kristus i all evighet den samme, og fast hans rike på sin klippe står. Mens verdens riker stiger og de synker, går kirken mot fullkommenhetens vår.
Fordi Guds ord og løfte står urokkelig fast, vet vi at det riket Gud gir sine barn del i, er et evig rike som aldri rokkes. Og dette rike er et nåderike. Derfor, sier andaktsordet vårt, så la oss være takknemlige. Grunnteksten kan også oversettes med ”La oss holde fast ved nåden”. Uttrykket betyr i alle fall at vi bør ha den takknemlige livsholdningen slik at vi holder fast ved håpet om riket som kommer. Det gjør vi ved å holde fast ved nåden, som er kommet.
Den danske biskopen Georg Geil forteller i en bok fra begravelsen til en av gatens løse fugler, en som levde og bodde på gaten. Han het Jens. Det var ikke mange som fulgte ham til graven, men det var et par/tre av samme kategori, ikke helt edrue.
En av disse tok ordet ved graven og gav i grunnen et vitnesbyrd om evangeliet, det kristne håp, og vår tekst i dag. Han avsluttet sin lille tale slik: ”Og så skulle det ikke forundre meg det minste om Vår Herre selv en vakker dag kommer og prikker deg i siden, Jens, og sier: Kan du se å komme på høykant, Jens, for nå skal vi inn og synge morgensang i himmelen!”
Vil du skrive e-post til Nils-Tore Andersen, kan du gjøre det her.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon