Teksten er hentet fra Salme 130.
Jeg har tre ord som er trygge ord i min tro. Det er sett, avslørt og elsket. De ordene gjør at jeg skjønner hva det er å frykte og elske Gud.
Frykte og elske - det skal jeg i følge Luthers lille katekisme gjøre, selv om dette ordparet ikke finnes i bibelen. Jeg skal frykte og elske Gud. På EN måte er det ikke mulig å holde ordene sammen. Frykte og elske. Jeg vet hva frykt er og jeg vet hva det er å elske.
Frykten kan finnes i det å elske. Frykten for å miste kan finnes der. I min kjærlighet har jeg ingen å miste, og av og til kan jeg lammes helt ved tanken. Frykten kan kaste skygger inn over min kjærlighet. Da handler det å frykte om angst og redsel.
Men skal jeg være redd Gud? Redd for å miste Gud? Betyr det at Gud kan bli borte? Hvis jeg skulle tenke sånn; Hvor skal da mine bønner gå? Jeg tør jo ikke legge mitt liv fram for Gud hvis jeg ikke vet om Gud vil ta i mot, ikke vet om Gud alltid er og om Gud alltid elsker. Handler det å frykte og elske Gud, om å være liten og redd?
- om at Gud er stor og jeg liten. Må jeg være liten for å kunne frykte og elske? Handler det å frykte og elske om underkastelse? Jeg kan liksom ikke skjønne det, heller. For Gud vil alltid se oss i øynene. Gud er jo den som reiser opp, som skaper nytt. Guds ord er fortellingen om Jesus, og Jesus gikk borttil. Spurte, hørte, hadde tid og ga menneskene oppreisning og verdighet.
Kanskje de to ordene sammen handler om verdighet. Om min verdighet. Og om respekt. For Gud og for mennesker. Frykte og elske Gud.
Sett, avslørt og elsket. Jeg er sett, - Gud kjenner meg, vet at jeg finnes. Jeg er avslørt, og tenker at alt som er å vite om meg, det vet Gud. Alt det gale og alt det gode. Det lille og det sterke. Gud vet.
Og jeg er elsket. Allikevel. Selv om Gud vet, er jeg elsket. Eller tenk om det er sånn at Gud elsker FORDI hun vet. At Gud setter sammen bildet av meg på en måte som gjør det mulig å elske meg.
Hos Gud er rettferdighet og kjærlighet på samme sted. Det gjør meg sterk og modig.
Når jeg tenker at Gud ser, avslører og elsker, tør jeg leve, da tør jeg tro og da kan jeg frykte og elske Gud over alle ting.
I salme 130 leser vi:
Fra dypet roper jeg til deg, Herre. Herre, hør min røst! Vend øret til og lytt når jeg trygler og ber. Hvis du vil gjemme på syndeskyld, Herre, hvem kan da bli stående?
Men hos deg er tilgivelsen; derfor må vi frykte deg.
Vil du skrive e-post til Inger Anne Naterstad, kan du gjøre det her.