LYD OG VIDEO

Hør andakten 29/10 [WM]

Hjelp | Mer lyd og video

Teksten er hentet fra Ordspråkene 28, 13.

Det er min skyld. Det er mitt ansvar, dette. Jeg har gjort noe galt – og jeg ber om unnskyldning. Jeg lover å rydde opp etter meg.

Jeg har lært og skal gjøre mitt beste for at dette ikke skjer igjen. Ordene er mine, og jeg bruker dem av og til. Sikkert ikke ofte nok. For det er så mye. Mitt ansvar og min skyld er så stor. Så stor at det er vanskelig å be om unnskyldning. For det blir liksom aldri nok. Og når det aldri blir nok blir jeg stille. Vi klarer oss jo, både med og uten unnskyldning. Vi kan liksom bare snu oss litt og fortsette. På et annet sted, i et annet spor.

Kanskje vår største fristelse er motløshet. For tanken om at det aldri blir nok, er ganske lammende. Tanken om at det hjelper jo ingenting det jeg gjør. Selv om jeg faktisk tar noen grep. Erkjenner min skyld, tar mitt ansvar og lager en annen retning på mine valg, bruker min tid og mine penger annerledes og bedre. Det hjelper ikke veldig mye. Og motløsheten siger inn. Det blir for lite det jeg gjør. Det er lettere å la være.

Det er livsfarlig å tenke sånn. For dem som er rundt meg, men også for meg. Vi må hjelpe hverandre til å holde fast i at litt er noe. Og aldri gi oss fordi det aldri blir nok.

Denne dagen bærer til oss en bibeltekst som kaller oss til å stopp opp, kanskje sammen. I ordspråkene står det;

Den som skjuler sine synder, går det ikke vel; den som bekjenner sin synd og vender seg fra den, han finner barmhjertighet.

En del av min synd deler jeg med så mange at jeg kan gjemme meg litt. Late som jeg er ansvarsløs og nesten skyldfri. Men andre deler av min synd må jeg bære aleine. For det er jeg som ikke alltid er ærlig, det er jeg som later som ingenting og bare går rett forbi. Det er jeg som ikke deler. Og det er jeg som dømmer, både meg selv og andre.

Når jeg ikke deler, må jeg bære min synd aleine. Og det kan være uendelig ensomt og veldig tungt. Noen av oss vet at kroppen bærer. Kjenner at magen knyter seg ved tanken på at ….hva det nå måtte ha vært. Kjenner at ryggen bærer, og at den holder både meg og alle de tause ordene mine sammen. Hjertet vet.

Så det er for min skyld jeg skal stoppe opp, når setningen fra ordspråkene nå kom. Det er for at jeg skal kunne leve sammen med de andre at jeg skal rydde opp etter meg. At jeg skal leve med lyset på. Ikke for Guds skyld. Gud vet. Men fordi jeg lever sammen med noen, og fordi jeg skal leve sammen med meg selv.

Gud vet at mitt liv kan leves i lyset, sammen med alle de andre. De som også sloss mot det trollet som forteller at det aldri blir nok. Som også lengter etter rettferdighet og trygghet. Derfor treffer Ordspråket, fordi jeg vet hva jeg gjemmer, og vet i alle fall noe om hva kroppen bærer.

Jeg tror ikke at kroppen slutter å bære og at alt som tynger blir borte når vi bekjenner våre synder. Men jeg tror at vi kan lære noe om Gud når vi slutter å gjemme oss. I den andre enden av fortellingen om min synd er det barmhjertighet, sier ordspråket.

Barmhjertighet er stort. Barmhjertighet kan romme min lengsel etter at det skal være NOK en gang. Min lengsel etter at noe faller på plass, at jeg skal få et øyeblikks hvile. I barmhjertighet går Gud sammen med meg og forteller at litt er noe. I barmhjertighet skal vi gi oss selv og hverandre hvile. I alle fall av og til.

Vil du skrive e-post til Inger Anne Naterstad, kan du gjøre det her.