Teksten er hentet fra Salme 25, 6-13.
Det er viktig å snakke sant. Det er viktig -og nesten umulig. For hva er sant? Vi lærer ungene våre å se alt fra flere sider. Vi lærer dem at den andre sin fortelling også skal høres når vi skal løse opp i krangelen, eller slåsskampen, hvis det ble så galt. Og da lærer vi alle sammen at sannheten ikke bare har én fortelling.
Men vi skal snakke sant. Så sant vi kan. Med den store ydmykhet at vi alltid vet at det vi sier er vår fortelling. Bare det; VÅR fortelling om det som skjedde. Om det vi tenkte, gjorde, sa. Sannheten vil liksom alltid være lenger borte, være større. Hos oss er sannheten begrenset. Våre ord og våre ører, våre liv lager rammer som alltid vil begrense sannheten.
Jeg tenker ofte at om min mamma, min kjæreste, og min datter alle sammen fortalte alt de visste om meg, og at om jeg selv la på min egen fortelling, ville det ikke dekke. Hele fortellingen om meg er det bare Gud som kan romme. Det er bare Gud som kan kjenner sannheten om mitt liv og som kan tåle den. Og Gud tåler den fordi Gud elsker.
For meg er det en god tanke at Gud vet. Min tro sitter fast i dette; at hele min fortelling finnes et sted. At Gud vet, og kjenner igjen min fortelling når jeg snakker sant. Også om det som ikke ble så bra. Gud elsker. Og jeg slipper å være så redd for å bli sett. Slipper å legge på, trekke fra, eller pynte på det jeg ikke fikk til, alle de gangene løgnen ble for fristende, eller den skarpe tungen sårende.
Gud vet og når jeg veit dét kan jeg tåle min egen fortelling, uten å gi opp fordi det etter noen tiår med levd liv er blitt så mye. Det er Gud som tar vare på min fortelling, og Gud lar seg ikke lure, eller sjarmere eller overtale. Gud bare er. Og Gud elsker.
Det er jeg som er den nådeløse dommeren. Den som i frykt bare gjemmer meg, og som strever med å skrive om fortellingen sånn at den skal bli til å leve med. Ikke sann, bare til å leve med.
Men Gud vet. Og min frykt kan bli gudsfrykt. Gudsfrykt er et sånt ord som jeg tenker at bare troen forstår og jeg vet ikke om jeg kan forklare det heller. Men for meg er gudsfrykt en trygghet som gjør meg modig. Jeg kan frykte og elske den Gud som alltid tåler min historie.
Mange av de bibelske salmene handler om å leve med livets fortellinger slik de er, i salme 25 finner vi han som sloss med sannheten overfor den Gud som elsker, og som for sikkerhets skyld vil minne Gud om hvem Gud er. Det er plass til oss i disse ordene;
Kom i hu din barmhjertighet og dine velgjerninger, Herre; for de er fra evighet. Kom ikke i hu min ungdoms synder og mine overtredelser. Kom meg i hu i din trofasthet, Herre, for din godhets skyld.
Vil du skrive e-post til Inger Anne Naterstad, kan du gjøre det her.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon