Vi leser fra 1.Kor 12:31b-13:7: ”Jeg vil også vise dere den vei som er den aller beste: Om jeg taler med menneskers og engelers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg en drønnende malm eller en klingende bjelle. Om jeg har profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet. Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, ja, om jeg gir meg selv til å brennes, men ikke har kjærlighet, da ganger det meg intet.
Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, er ikke hovmodig. Den gjør ikke noe usømmelig, den søker ikke sitt eget, blir ikke oppbrakt, og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.”
Dette er altså den vei som er den aller beste! Dette er toppen av hva det kristne livet går ut på, dette er kjernen i saken!
Paulus har nettopp avsluttet et kapittel om nådegaver og tjenester, og mange kristne er veldig fokusert på nettopp det. Paulus omtaler alt dette positivt, og i begynnelsen av vår tekst tar han opp det beste av alt dette. Han ramser opp ting som han ellers i brevet omtaler med mange rosende og gode ord, men når han sammenligner det med kjærligheten, er det helt klart hva som er viktigst.
Vanligvis omtaler han tungetale, profeti, tro, kunnskap og offer i veldig positive ordelag. Han sier om tungetale at han talte mer med tunger enn alle i Korint, og han anbefalte profetiens gave mest av alle gavene. Likevel sier han at tungetale uten kjærlighet er bare støy, og profeti uten kjærlighet tjener ingen hensikt.
Hele poenget med denne sammenligningen mellom det som er viktig og det som er aller viktigst, er nettopp å få fram at det aller viktigste er så viktig at uten det faller alt det andre igjennom. Men underforstått er det selvsagt slik at sammen med kjærligheten får også alt det andre sin rette verdi.
Derfor fortsetter teksten med en høysang til kjærligheten. La meg gi deg den versjonen som den engelske ”Amplified Bible” gir:
”Kjærligheten er utholdende, tålmodig og snill. Kjærligheten er aldri misunnelig eller koker over av sjalusi, er ikke skrytende eller ute etter tom ære, og viser seg aldri oppblåst. Den er ikke arrogant eller influert av stolthet, den er ikke uhøflig eller ufin, og handler ikke upassende. Kjærligheten (Guds kjærlighet i oss) insisterer ikke på sine egne rettigheter eller på å få det på sin måte, for den søker ikke sitt eget. Den er ikke overfølsom eller urolig eller reservert, og den legger ikke merke til det onde som blir gjort mot den – bryr seg ikke om å lide urett.
Den gleder seg ikke over urett og urettferdighet, men gleder seg når sannhet og rett seirer. Kjærligheten tåler hva som helst og alt som kommer, og er alltid rede til å tro det beste om alle, dens håp blekner ikke under noen omstendigheter, og den utholder alt uten å svekkes. Kjærligheten faller aldri bort eller tar slutt…”
Det som gjør at dette ikke bare blir en vakker sang eller en uoppnåelig drøm, er at Gud har utøst sin kjærlighet i den troendes hjerte. Bibelen sier: ”Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som han har gitt oss.” (Rom 5:5)
Da blir kjærlighetskapitlet noe mer enn en høysang til kjærligheten, den blir en beskrivelse av den Guds kjærlighet som finnes i den troendes hjerte. Den viser at dette livet og denne kjærligheten ligger latent i våre hjerter, den står klar til å bringe sin frukt i våre liv så mennesker rundt oss kan merke det. Da blir det sterkt at det står at vi alltid er rede til å tro det beste om alle mennesker, at vi ikke er arrogante eller stolte, og ikke legger merke til det onde som blir gjort mot oss. Guds kjærlighet i oss er en fantastisk kapital å møte livet med!
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon