I dag skal vi møte to kunstnere – en dansk og en fransk. Danmarks Benny Andersen er en munter melankoliker. Han skriver et sted: Du må elske og takke ditt skjellett som så trofast år etter år hindrer deg i å falle fullstendig sammen.
Benny Andersen sier også et sted: ”Døden er forbeholdt de levende.” Det er en merkelig setning. Han får nesten døden til å høre ut som et privilegium. Det er altså ikke forunt hvem som helst å dø.
Med et sånt utgangspunkt blir alt som ikke er levende, så mye mindre verdt, aksjer og skjøter og smykker og sedler. De gjør nok et levende menneske rikt, men de gjør ikke et menneske levende.
Under våre fotblader hviler de milliarder som har hatt sin tid. I sin usynlighet vitner de om den tid som skal komme også for oss. Foreløpig taus og fraværende minner min kommende død meg om hva hvert sekund under solen og mellom menneskene er verdt. Og Benny Andersen har en klar konklusjon – hans livsmotto lyder: ”Jeg vil heller dampe enn støve.”
Ytterst på scenekanten på et musikkteater i Paris i 50-årene stod en sortkledd liten skikkelse. Hun var 1,55 cm høy, og hun veide 48 kilo. Kveld etter kveld holdt hun bokstavelig talt tusener av franskmenn i armene sine. Tynnhudet og intenst sang hun bl. a. ”Je ne regret rien” – Jeg angrer ingen ting. Akkurat den sangen var det død-frekt av den dama å synge! For var det en som hadde plenty nok å angre på for hver dag hun hadde levd, så er det Edith Piaf. Piaf betyr ”den lille spurven”.
Etter vanlig borgerlig moral var hennes liv en slum. Hun var født på gaten, hun hadde tidligere i sin karriere vært gatepike. Hun snakket hele livet gatas språk, og dagene hennes var et sammenhengende surr av alkoholmisbruk, pillemisbruk, stoffmisbruk og håpløse kjærlighetshistorier.
Og Piaf stod ytterst på scenekanten kveld etter kveld og sang dirrende hes-vakkert og med en følsom autoritet som kun er forbeholdt de ypperste kunstnere: ”Jeg angrer ingen ting”, og de elsket henne for det. For de skjønte hva hun mente. Det Piaf ikke angret, var at hun aldri, aldri gav opp troen på livet, på kjærligheten, på en ny begynnelse, på en ny vitalitet. Hun var som en stormlykt som ingen storm fikk blåse ut – før den siste stormen kom, - den som tar oss alle.
Den dagen Edit Piaf døde, stanset Frankrikes hjerter i noen sekunder. For alle kjente henne. Mer enn 40.000 fulgte henne til graven. Den folkerikeste gravferd man har sett på de kanter. For man merker når det er et levende menneske som dør. Og det ble så stille i Frankrike da en liten spurv sluttet å synge.
Jeg vil heller dampe enn støve. Syng for oss igjen, Piaf!
Vil du sende e-post til Karsten Isachsen, så kan du gjøre det her.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon