Teksten er hentet fra Salme 62, 6-9.
Vi må snakke mer med hverandre, ikke så mye om hverandre. Bare da kan vi lære av hverandre og få en rikere erfaringsbakgrunn. Det går mange blant oss som har viktige menneskelige erfaringer som kan hjelpe oss andre videre i livet. Men vi er ikke noe flinke til å lytte. Man skulle nesten tro at hvis vi ikke betaler for gode råd og veiledning så er det verdiløst. Men jeg tror nok jeg har lært mer av medmennesker jeg har møtt enn hva jeg har lært på kostbare seminarer.
I dag er det FNs internasjonale dag for eldre. Disse FN-dagene setter fokus på ulike temaer som handler om våre livsvilkår i verden, og da er det bra at hele spekteret settes på dagsorden, også de eldres sak. Mange steder i verden er det rene katastrofen å bli gammel. Og selv om det materielt kan være bra i vårt land, så opplever mange alderdommen som vanskelig.
Kanskje det har en sammenheng med at vi er flinkere til å snakke om hverandre over generasjonskløftene enn vi er til å snakke med hverandre. Jeg synes den valgkampen vi nettopp har vært igjennom bar et visst preg av det. Hvor dumt, for kanskje kunne vi både forstå hverandre bedre og bli flinkere til å fordele ressursene mellom oss hvis vi lyttet til hverandre, og ikke minst - vi kunne lære veldig mye av eldre menneskers livserfaring.
Selv har jeg hatt det privilegium å møte mange flotte eldre i mitt arbeid som prest. Det er mennesker som har slitt og jobbet, fått fram store barnekull og virkelig vært med å bygget opp det velstandssamfunnet vi har i dag. Mange av dem er preget av en tydelig solidaritetstanke, en vilje til å dele og en dyp respekt for menneskeverdet. Jeg har også lært at det går an å eldes og samtidig oppleve det som en naturlig del av livet, ja, noe man kan være takknemlig for, for som så mange sier: Jeg har så uendelig mye å takke for.
Det viktigste jeg har lært er likevel dette: Troen på og tilliten til Gud svekkes ikke med alderen. Tvert imot, mange eldre kan fortelle om en tro som er bekreftet gjennom et langt liv. Gud har vist at han er tilstede i deres liv. De har fortalt meg, presten, om en tro som består også når tvilen sniker seg på, og som bare er der som den bærende kraften i livet. Også gjennom tunge stunder og prøvelser i livet viser Gud sitt nærvær. Og når kjære og venner dør og de yngre ikke alltid husker å komme på besøk, kan mange fortelle om sine samtaler med Gud. Han hører, sier de.
Mange av mine eldre venner er glade i Salmenes bok, kanskje fordi de kjenner seg igjen i salmistens erfaringer med Gud: ”Vær stille for Gud, min sjel! Fra ham kommer mitt håp. Bare han er mitt fjell og min frelse; han er min borg, jeg skal ikke rokkes.
Min frelse og min ære har sin grunn i Gud. Han er mitt faste fjell, jeg søker tilflukt hos ham. Folk stol alltid på Gud, øs ut for ham det som fyller hjertet! Gud er vår tilflukt.
Det er en dyp livsvisdom i disse ordene, Gud er til å stole på, ikke bare i alderdommen, men gjennom et helt liv, for som en av mine gamle venner sa: Det er lettere å snakke med han når du har kjent ham lenge.
Vil du skrive e-post til Berit Lånke, kan du gjøre det her.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon