Som sekstenåring møtte jeg en kristen lege som het Einar Lundby. Han snakket så konkret og forståelig om menneskets skyld og om samvittigheten som menneskets adelsmerke, at vi trodde på ham og oppsøkte ham for å snakke om det som tynget samvittigheten.
Dette skjedde på en ungdomskonferanse, og jeg opplevde som sekstenåring å gå til skriftemål for første gang for å bekjenne synder. Jeg gruet meg, kvidde meg, forsøkte å vri meg unna under henvisning til at andre var verre syndere enn meg, men opplevde på en eller annen måte at dette var for verdifullt til å droppe.
Jeg samtalte med den gamle legen om samvittigheten og hva som var hensikten med å sette navn på mine nederlag. Han bad en bønn om at jeg måtte få se de synder som skulle bekjennes og at jeg måtte få mot til å gjøre det. Jeg knelte ned og sa det som det var. Dr. Lundby la hendene på meg, tilsa meg syndenes forlatelse og velsignet meg.
Jeg husker ikke mye fra den dagen, men jeg husker at jeg var merkelig glad og lettet, og tenkte at dette skal jeg fortsette med. Samtidig hadde jeg en tanke om at det sikkert blir lettere å gå til skriftemål når jeg får gjort det noen ganger. Men den gang ei. Her holder jeg morgenandakt om skyld, oppgjør, tilgivelse og skriftemål og har i flere uker utsatt å ringe den presten som jeg oppsøker et par ganger i året for samtale og skriftemål.
Hvorfor vegrer jeg meg og hvorfor utsetter jeg dette? Jeg undrer meg over at erfaringen av skriftemål gjennom tredve år ikke har gjort det lettere å praktisere dette. Hvorfor er det fortsatt en sterk motstand i meg mot å ringe min skriftefar og ta turen til ham? Selv om jeg utelukkende har gode erfaringer av å gjøre det er det ett eller annet som skaper en vegring og en tendens til å unnvike. Det dukker opp stemmer inne i meg som sier: ”Kan det være nødvendig?” ”Det er jo så få prester og enda færre legfolk som gjør dette”.
La meg innrømme det, før jo heller, at det er en kraftig motstand i meg mot selvavsløring. Det kjennes ydmykdende, ergelig og litt flaut. ”Hva vil skriftefaren tenke om meg? Jeg lærte av dr. Lundby å forberede meg til skriftemålet. Han fortalte oss at vi trenger et speil som kan vise oss hvem vi er. ”Les i Bibelen og be Gud vise deg det som skal frem i lyset”, pleide han å si.
Og det slo aldri feil. Hver gang dukket det opp et eller annet irriterende som jeg slett ikke hadde lyst til å nevne for Gud i et menneskes nærvær. Og det besynderlige er at denne vegringen fortsatt sitter i kroppen min når jeg reiser langs Tyrifjorden på vei til en prest som jeg har tillitt til. Jeg kommer inn på et enkelt prestekontor. Det er tent et lys ved kneleskammelen, og de ti bud er lagt frem som et speil
Det gjør inntrykk å hvile blikket på de budene som jeg engang lærte på Vålerenga skole, og som det er så fort gjort å glemme i et travelt liv. Og presten gir meg tid til ettertanke. Det er ikke noe sosialt snakk, men et varsomt spørsmål om det er noe jeg ønsker å snakke om før skriftemålet. Presten setter seg diskret bak meg, og jeg begynner med å be den gamle skriftebønnen fra Salme 139-
”Ransak meg, Gud,
og kjenn mitt hjerte,
prøv meg og kjenn mine tanker.
Se om jeg er på den onde vei,
Og led meg på evighetens vei”.
Vil du skrive e-post til Per Arne Dahl, kan du gjøre det her.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon