På skolen lærte jeg at samvittigheten er Guds stemme inne i meg. Men er nå det riktig? Kan ikke den stemmen være uttrykk for mye annet enn Guds vilje? Det finnes da mange eksempler på overfølsom eller fordreid samvittighet? For samvittigheten er ikke alltid livets stemme. Den kan også fremstå som foreldres overbeskyttende stemme, eller min egen angstfulle stemme eller andres fordømmende.
Men den grunnforståelsen at samvittigheten er livets stemme som sier ifra når det er grunnregler som ikke blir overholdt, er avgjørende å fastholde i en kultur som er avhengig av sannhet og nåde for å ikke gå av hengslene. Vi trenger å hjelpe hverandre til å holde samvittigheten levende, la den reagere og å følge dens signaler når vi innser at den har rett.
Selvsagt finnes det også eksempler på at mennesker som har fulgt samvittighetens stemme, innrømmet sitt nederlag og bedt om tilgivelse har blitt avvist av arrogante, umodne, syke eller steinharde personligheter. Men dette er unntakene. De fleste som tar samvittighetens stemme på alvor og gjør opp med mennesker, opplever at dette skaper et nytt grunnlag å leve på, slik det gjør det i vårt forhold til Gud når vi erkjenner og ber ham om tilgivelse.
Det å ta skyldfølelse på alvor, høre samvittighetens stemme og slites i spenningen mellom ideal og virkelighet er ikke behagelig eller enkelt for noen av oss. Men det går ikke an å være menneske uten å oppleve denne spenningen og utfordringen.
Og den som aner at det i denne spenningen er viktige signaler som må taes på alvor og ikke feies under teppet, aner også at dette er et krevende prosjekt der vi trenger mot og veiledning til ikke å gå utenom, men følge Guds oppfordring til det gamle Israel, slik det lyder i denne ukens andaktsord: ”Kom, la oss gjøre opp vår sak!”
Å kjempe for samvittighetens kår i kulturen er altså å kjempe for livet. Å kjempe for oppgjørets plass i kulturen er å kjempe for relasjoner i vid forstand. Jeg er overbevist om at utrolig mange mennesker har mye godhet og livsmot til gode om de er villige til å ta den dårlige samvittigheten på alvor istedenfor å overhøre den eller overdøve den.
Jeg er overbevist om at hjem, menigheter og arbeidsplasser kunne fornyes og forandres mer enn noen aner dersom kvinner og menn er villige til å ydmyke seg, innrømme nederlag og be hverandre om tilgivelse. Jeg sier ikke at dette ville løse alle problemer. Det er komplekse konflikter som handler om makt, strukturer og mye annet; men hvorfor skal vi nå alltid bruke de vanskelige unntakene til å torpedere en avgjørende troskap mot de avgjørende grunnstrukturene.
Poenget er: Det går ikke an å være menneske uten å synde. Men det går absolutt an å synde og fortsette med det uten å være sant menneskelig. Hver gang vi mennesker synder uten å ta samvittighetens stemme på alvor blir vi mindre mennesker enn vi er skapt til å være.
Hver gang vi følger samvittighetens stemme og gjør opp blir vi ”mer - mennesker”. Og antagelig er det sånn at vi må bli mermenneske før vi får evne til å bli medmenneske.
Vil du skrive e-post til Per Arne Dahl, kan du gjøre det her.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon