Teksten er hentet fra Salme 42, 3.
”Si det med blomster” – har vært et salgsmotto for mange blomsterforretninger opp gjennom tiden.
De som kjenner meg, vet at jeg er glad i blomster, både de som finnes ute i naturen, og de jeg har inne i huset. Derfor går det an å snakke til meg gjennom blomster. Det har i hvertfall Gud skjønt, for han kjenner meg bedre enn noen andre.
Så gjorde han det da, i sommer, snakket til meg gjennom en potteblomst! Da jeg reiste på hytta første gangen, tok jeg den med meg sammen med 5-6 andre av samme sorten. Men denne ene hadde jeg akkurat pottet om, og fordi potta egentlig var for liten, ble det altfor mye jord oppi. Enhver med erfaring av blomstervanning vet at å vanne en blomst med jord nesten i overkant av potta – ikke er lett uten at det blir søl!!?
Men jeg lærte meg knepet etter hvert. Ørlite vann til og begynne med, så kunne jeg øke etter hvert. Det vanskeligste var hver gang jeg hadde vært borte en stund og kom tilbake. Når jorda var knusktørr, var det svært vanskelig å få blomsten til å drikke. Vanndråpene ble bare liggende oppå jorda og blinke. Tålmodigheten ble virkelig satt på en prøve.
Lenge måtte jeg vente, før de første små tegnene viste seg på at jorda begynte å absorbere væske. Så en ny skvett med vann, litt raskere gikk det, - inntil jorden var blitt såpass våt i det øverste laget at for hver gang jeg helte på vann, sugde blomsten det til seg til slutt raskt som en svamp.
Da sa Gud til meg: ”Her er det noe jeg vil du skal lære! Akkurat slik blomsten er, er dere mennesker! Jo lenger dere unngår å ta imot levende næring fra meg, jo vanskeligere er det for dere å ta imot. Når jeg prøver å si dere noe, hører dere det ikke. Det blir bare liggende som duggdråper på overflaten, lett preller det av. Men jo mer dere åpner dere for meg, jo mer er det mulig for dere å ta imot.”
Men han var ikke ferdig med det. Han fortsatte: ”Legg merke til en ting til! Du har av en eller annen grunn en utrolig tålmodighet til å vente til denne blomsten begynner å drikke.
Du gir deg ikke. Hvor mye mer tålmodighet tror du ikke jeg har i min henvendelse til dere mennesker? Jeg gir meg heller ikke. Jeg venter inntil noe absorberes, ikke mer enn dere kan ta imot, - og så fyller jeg på mer etter hvert. Om jeg får lov, vil jeg til slutt gjennomsyre dere med all min kjærlighet og godhet.”
”Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud”, sier salmisten i Bibelen på vegne av så mange. ”Når kan jeg få komme og tre fram for hans åsyn?” Det handler ikke om at Gud lar vente på seg for å holde oss på pinebenken i vår tørst, men om hans tålmodighet i å vente på at vi er klare til å ta imot ham.
Vil du skrive e-post til Hilde Sanden, kan du gjøre det her.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon