Teksten er hentet fra Jes. 57, 14-16.
Ryddemannskapene på nord-vestlandet og sør-Trøndelag har hatt mye å gjøre den siste tiden. Regnvær og flom rev for 2-3 uker siden med seg veier, hus og campingvogner, ubarmhjertig og plutselig. Vi fikk se at svære steinblokker stengte den kjente turistveien Trollstigen. Det tok mange dager å rydde veien, og enda flere å sikre den.
Det er flott at det finnes beredskap til å rydde veier som raser ut i landet vårt. Men så har jeg tenkt: Hvor raske er vi til å rydde veier for Gud - inn til hjertene hos hverandre? Gud prøver å fortelle oss at dèt faktisk er viktigere å få gjort enn rydding av asfaltveier og campingplasser! ”Rydd en vei!” roper Gud, ”ta snublesteinene bort fra veien for mitt folk!”
Tydeligere kan det ikke lyde. Livsårene tettes igjen for oss når Gudsveien oppleves blokkert. Med bildet fra Trollstigens uoverstigelige steinras på netthinnen, skjønner i hvertfall jeg at det er umulig å forsere en vei som er overfylt med snublesteiner.
Er det ikke dette så mange opplever ER tilfellet med veien til Gud? Han når oss ikke, eller vi når ikke ham, fordi det hefter så mange ting ved det å skulle tro seg tatt imot, tro seg elsket…?
Veien kjennes ikke sikker, jeg risikerer at Gud kan føre meg rett i avgrunnen om jeg skulle begynne å balansere mellom alle bud og regler og oppførsler som jeg tror er forventet og som for meg stenger veien…? Og imens er det få som rydder. Kanskje vi bare opplever at det går noen flere ras på toppen av de andre? Kanskje jeg til og med er med på å utløse dem selv?
Hva slags snublesteiner er det på hjerteveien vår til Gud, som med fordel kunne ryddes vekk? Kan det hende forestillingene våre om ham, både når det gjelder oss selv og andre, for lengst burde ha gått ut på dato? Er ikke Gud så utilgjengelig som vi tror? Er det ikke pekefingeren eller knyttneven hans som rager høyest, men i stedet nådens hender som rekker meg livet? Hva om jeg ba om hjelp til å få ryddet bort noe som har rast sammen på min vei til Gud?
Like fullt som det finnes ryddemannskaper i Veivesenet, like fullt finnes Gudsmennesker i livet som har lært av Gud å rydde bort snublesteiner. Fordi de selv har fått hjelp og vet hva de består av. De har lært at den veien Jesus gikk ble ryddet for hvert skritt han tok. Han lagde en ny vei enn den som hadde vært der før, og som alltid raste sammen.
Nådesveien heter den nye veien. Egentlig har den mange navn. Barmhjertighetsgata, livsåren og frihetsstien kan den også kalles. Sikten blir klarere der, og lengre, - det istykkerslåtte blir helt igjen. Sekken kjennes lettere, og skrittene blir enklere. ”For jeg vil ikke evig føre klagemål”, sier Herren, ”og ikke alltid være harm. Jeg vil gjøre de knuste hjerter levende!” Når veien ryddes, skjønner vi det…!
Vil du skrive e-post til Hilde Sanden, kan du gjøre det her.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon