Tekst er hentet fra Salme 10, 12-14.
Å gå på besøk, ubedt og uanmeldt, er en øvelse jeg anbefaler. Den har gitt meg mye hygge og mange overraskelser. En dag dro jeg for å besøke Rolf. I sekken hadde jeg både vafler og kaffe. Man lærer jo noen triks etter en del år som gateprest. Og så stod jeg der, utenfor en kommunalgrå dør.
Jeg ringte på og ventet. Omsider kom en smilende Rolf. Du trenger ikke ringe på, sa han, døra er åpen. Så gliste han fornøyd og gikk foran meg inn. Han tømte en stol og ryddet en liten plass på et overfylt bord. Vi satte oss på hver vår side. Med hans gode humør og mine gode vafler visste jeg at vi hadde en god time foran oss. Uten annet på programmet enn å være der. Vi to. Sammen.
Rolf var ikke noe vanlig menneske. Egentlig er vel ingen mennesker helt vanlige, men det er noen det er lettere å si det om enn andre. Rolf var full av motsetninger. Han var en dverg og en kjempe. En taper og en verdensmester. Han var hjelpeløs og handlekraftig. Både himmel og helvete levde side om side under t-skjorta hans, og de rev og slet i ham. Når det ble for tøft og stevsomt hentet han gitaren og improviserte en sang om livets beinharde kår.
Det var bare oss denne dagen. To kaffedrikkende, vaffelspisende menn. Og aldri har jeg vært mer sikker på at vi ikke var alene. Han som er nær gjennom alt livet rommer, var hos oss. Like nær som vaflene, kaffen og gitaren. Det er sant som det heter i bibelens gamle salme: Herre, du ser jo både møye og sorg, du ser det alt og tar det i din hånd.
Livet er ikke enkelt. Vi sa det ikke noen av oss. Men vi tenkte det nok begge to. Av og til er det ikke nødvendig å si alt for å forstå. Når verden er urettferdig. Når meningen blir borte. Når vi ikke ser sammenheng mellom innsatsen vi legger ned og resultatet av vårt strev. Da er ikke livet enkelt. Men Herren ser både møye og sorg. Han ser det alt og tar det i sin hånd.
Guds hånd må være stor som kan romme så mye. Stor og raus og nådig. Og den vet hva smerte og lidelse er. For en gang ble den strukket ut og spikret til et kors.
Den vergeløse kan overgi seg til ham, for han er den farløses hjelper.
Det er vår trøst og vår tro.
Du trengte ikke tatt med kaffe, sa Rolf før jeg dro. Jeg visste jo det. Kaffe pleide Rolf å ha selv. Men måten han tilberedte den på var litt uvøren. Han tok en kopp, ren eller skitten, fylte den halvfull med pulver og holdt den under varmtvannskranen. Jeg mente ikke å være en utakknemlig. Jeg tok med en kanne evergood, for smakens skyld. Jeg tror han skjønte det. Vaflene var i alle fall en vinner.
Vil du skrive e-post til Dag Aakre, kan du gjøre det her.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon