LYD OG VIDEO

Hør andakten 13/6 [WM]

Hjelp | Mer lyd og video

ALT OM:

Tidligere andakter

Teksten er hentet fra Jesaja 6, 1 – 8.

Det er en opplevelse fra mitt arbeid jeg sent glemmer. Jeg var på tjenestereise i Brasil og skulle være med et sosialt engasjert presteektepar ut i slummen for å se på hva som kunne gjøres der for å bedre de fattiges kår. De hadde som tolk skaffet meg en rektor på en privatskole for høyere middelklasse. Språket i Brasil er portugisisk. Derfor måtte jeg ha tolk. Denne fine kvinnen som skulle tolke meg hadde åpenbart aldri vært i slummen før. Det gjorde derfor et meget sterkt inntrykk på henne det hun så.

Hun reagerte med taushet og fortvilelse. Da vi besøkte en barnerik familie i dyp fattigdom og hvor åpenbart ett av barna var meget alvorlig syk, ble det for mye for henne. Hun brøt sammen og nærmest ropte: Hvordan kan dette skje i mitt land og i min by!

Etter å ha summet seg litt, løp hun bort til bilen sin, tok mobiltelefonen og ringte til sin venn som var sjef for et stort privat sykehus inne i byen. Hun forlangte at den syke, lutfattige gutten fra slummen måtte tas hånd om øyeblikkelig. Og det skjedde. Det ble hans redning.

For meg handler dette om solidaritet. Andaktsordet vårt handler også om det. Vi møter en mann som solidariserte seg med sitt eget folk og som skjønte at han var en del av det vonde som skjedde i landet, han var medansvarlig. Derfor utbryter han: ”Ve meg ! Det er ute med meg. For jeg er en mann med urene lepper, jeg bor blant et folk med urene lepper.” Jeg er altså en del av et fellesskap jeg ikke kan melde meg ut av, et lidelsesfellesskap med mitt folk. Deres synd og svik vedkommer meg.

Jeg savner av og til denne sterke solidariteten med en verden i nød. Jeg har et medansvar. Det skjønte etterhvert kvinnen jeg fortalte om. Og hun tok konsekvensen av det. Det forstod også mannen i andaktsordet vårt i møte med Den Hellige Gud. Han oppdaget at han ikke hadde noe å unnskylde seg med når alt kom til alt.

Han ser sin egen tilkortkommenhet, sitt svik og sin synd, men han opplever å bli møtt med tilgivelse, forståelse og akseptasjon. Og i lyset av oppreisning og forsoning skjer denne underlige samtalen mellom Gud og han: ”Så hørte jeg Herrens røst: ”Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss ?” Da sa jeg: ”Se, her er jeg. Send meg !”. Som et nytt menneske ser han sine medmennesker på en ny måte og påtar seg oppgaven han blir gitt.

Møte med den helllige viser oss at vi alle står i et skjebnefellesskap med hverandre. Vi er til for hverandre. Villige hender og føtter, hjerter som slår for andre, øyner som ser og mennesker som bryr seg; det er kanskje hva vi trenger mest i vår tid. ”Se, her er jeg. Send meg !” Det lyder som skjønn musikk i mine ører.

Vil du skrive e-post til Nils-Tore Andersen, kan du gjøre det her.