Teksten er hentet fra Kol 1, 8 – 14
For en tid siden hørte jeg om en samtale mellom en prest og en for ham fremmed person. De stod etter gudstjenesten og samtalte. ”Det er noe kjent med deg,” sa presten, ”hva heter du ?” Mannen sa navnet sitt, men presten forbandt ikke noe med det navnet. ”Nei,” sa presten, ” vi har nok likevel ikke møtt hverandre tidligere, for det navnet forbinder jeg ikke noe med.” ”Det var da underlig ,” sa mannen, ”for jeg er den mannen du hadde en samtale med for to år siden, og da sa du at du ville be for meg hver dag fremover med navns nevnelse ….”
Vi har som kristne kanskje litt lett for å si: ”Jeg skal be for deg.” Ikke alltid klarer vi å holde det løftet. Dessuten skal vi være klar over at det egentlig er veldig intimt å si til noen at vi ber for dem. Vi tråkker på en måte like inn i det private. Derfor bør vi være litt forsiktige med slike erklæringer til folk vi ikke kjenner godt. Noen føler at det er å tråkke det private for nær.
Dessuten står mange av oss i fare for å lyve i en situasjon da mennesker virkelig stoler på oss. Det betyr ikke at vi skal slutte å be for mennesker. Selvsagt ikke. Tvert om. Noe av det fineste vi kan gjøre er å løfte mennesker opp til nådens trone i bønn. Hvor ofte hører vi ikke mennesker si: ”Jeg vet at mor ba for meg !” Og denne vissheten bærer de med seg i livet som et kostelig minne, noe trygt og godt, selv om de ikke selv deler troen. Det er godt at noen ber for oss.
Kollossermenigheten opplevde det. Apostelen Paulus skriver til denne menigheten det som er vårt andaktsord: ” Helt fra den dag vi fikk høre om dette, har vi ikke holdt opp med å be for dere. Vår bønn er at dere må bli fylt av kunnskap om Guds vilje og få all den visdom og innsikt som Ånden gir. Da kan dere leve et liv som er Herren verdig, og som fullt ut er etter hans gode vilje. Da bærer dere frukt i all god gjerning og vokser i kjennskap til Gud.”
De historiske kildene vet å fortelle oss at den menigheten som fikk dette brevet fra Paulus, var en menighet med mye innsikt og kunnskap. Tidligere i brevet får de ros for troen, håpet, kunnskapen og innsikten. Det er viktig for en menighet, men Paulus etterlyser samtidig den praktiske og hverdagslige nestekjærligheten. Hvor er det blitt av den i all rettroenheten? Paulus er opptatt i dette brevet med å legge vekt på sammenhengen mellom tro og moral, troslære og etikk. Derfor sier han i vårt andaktsord at han ber om at de må leve et liv som er Herren verdig, og fullt ut etter hans gode vilje.
Kanskje også vi trenger forbønn om at det må skje i våre liv At det må bli mer sammenheng mellom vår tro og moral, mellom bekjennelsen og det levde liv? Paulus bruker uttrykket å leve et liv som er Jesus verdig. Det er ikke nok å ha bekjennelsen tydelig. Kristendom handler også om livet her og nå. Dagens andaktsord stiller oss det ransakende spørsmål: Er det sammenheng mellom liv og lære i ditt liv?
Vil du skrive e-post til Nils-Tore Andersen, kan du gjøre det her.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon