Teksten er hentet fra Joh. 19, 25-27.
Vi bærer våre barn under hjertet hele livet. Engang slo barnets og ditt hjerte takten i samme rom ,- inni deg. Det var den gang kroppen var et hus for begge. Aldri var vi så betydningsfulle som da vi var to i en kropp. Så klippes første bånd og barnet lever i en ny dimensjon. Glad bærer vi det videre inn i det offentlige rom til gudstjeneste, navn, fest, og velsignelse.
Da i den gladeste stund kommer ordene til Maria der hun står med gledesbarnet tett inntil seg: gjennom din sjel skal det gå et sverd. Det går en skjelving av angst gjennom hver mor: Måtte det gå barnet mitt godt!
I gleden er sorgen på lur. ”Farvelene” glemmer vi aldri. Det er i de mange små øyeblikk å gi slipp når barnet klipper strenger som synger sårt og vakkert i sjelens dyp. Som når et barn sier i tillit: Mamma, jeg skal aldri slutte å leie deg. Glad tar du imot løftet som en skatt.
Klok vet du at timen kommer da hånden ikke lengre søker din langs veien. Så den første skoledag på vei mot eget liv. Hånden løsriver seg, og på ryggen danser sekken. Det skal være slik. Det er eiegodt og vondt. Og slik fortsetter livets farvel i små doser, men sverdet gjennom hjertet vet vi noe om.
Maria svøpte engang sitt barn og la ham i en krybbe. Ennå en gang skal hun gjøre det; svøpe ham og legge ham i en grav. Sverdet gjennom hjertet vrir seg uten nåde. Hun står i høyde med føttene hans, ser ham lide, blø. Disiplene er borte, redde i skjul, rygger de lengst bort for smerten. Bare Johannes ved korsfoten står med Maria.
Det er ingen skjulested ved et barns kors, et dødsleie på sykehuset, eller graven. Hun var en alminnelig mor med et åpent sinn som elsket like til det siste. Hun forstod ham ikke alltid, men også det, og alle minnene svøpte hun ømt i sitt hjerte. Som et tablå for det indre blikk ser hun bilder av underlige stunder som stiger som skatter frem. Som den gang hun
… tok barnet og sett det på sitt kne.
Ho sa du kjære søn min; Kva er det som vil skje? Jo, eg skal bli så dau, mor, som steiner på ein veg, men steinene på vegen vil gråta sårt for meg. Men Påskemorgen vil jeg stå oppatt i fra jord, og sol og måne skal stå opp med meg da mor. En middelalder legende.
Nå er timen kommet det han engang sa ville skje. Så sier han ord til henne, og båndene knyttes og løsner. Og Guds Sønn elsker henne like til det sist,e og gir henne hjelp til å leve uten ham: Med blikket i hennes sier han til Johannes som tålte deres smerte: Det er din mor. Og han Johannes tok henne hjem til seg,- og han ble som en sønn for henne.
Vil du skrive e-post til Birte Løvåsen, kan du gjøre det her.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon