Teksten er hentet fra Luk. 1, 39-45.
Vår tids helter trener i kontrollerte former frem til dagen og timen da alt skal skje. Men livets store prestasjoner skjer ikke bare på idrettsbanen. Nei, de største stunt skjer på livets gyngende arena hver gang du står med tynn hud, uten retrett, og ansikt til ansikt med en annens blikk. I det øyeblikk står alt på spill; aksept eller avvisning.
Livets arenaer er mange; skolegården, den første dag i en ny jobb, foran legen som stiller en diagnose, eller når du elsker og sier ord som ikke blir tatt i mot. I det øyeblikk da sjelen er dekket med tynn hud, kan bare et ansiktstrekk, en millimeters trekning i munnviken knuse deg, eller fylle deg med den største livets glede.
Jeg skal ha barn er ord fulle av risiko. Det er de dirrende tiendelssekunder før den annens blikk favner eller avviser. For kvinner til alle tider har denne store livets setning vært forbundet med den dypeste spenning. Slik også for Maria.
Det er bare noen dager siden engelen fortalte henne at Den hellige Ånd skulle overskygge henne. Hun skal bli med barn, og Maria skjønner ingenting av hvordan det skulle gå til uten en mann. Men på hennes livsarena står mye på spill.
Løftesbamet som alle venter på, blir gitt henne. I et uforberedt, der og da, møter hun engelens blikk: la det skje med glede alt godt jeg ikke forstår.
Det synger spenst og sang i den unga Marlas trinn. Friskt trekker hun pusten, fyller lungene med ny kraft, ser utover bygdene og det kjente der nede. Her oppe får hun oversikt over hva hun har opplevd, og en ny utsikt til det hun vandrer imot. Gleden og uroen lever som natt og dag i henne.
Snart skal hun dele hemmeligheten med noen. Vil noen noengang forstå? Det dirrer i tankens, hjertets og kroppens sterke pulsslag. Men over henne visker allerede stjernenes myriader, og himmelens hærskare: Salig er hun som trodde!
Maria er på vei, og nå løper hun sitt livs store løp opp til fjellbygdene. Å løpe med lette skritt - det er ordene som sies om dem som er budbærere og kommer med godt nytt.
Maria er på vei til Elisabeth som også venter bam. Så er hun fremme. Sekundene er som evigheter. Hennes lykke kan forsvinne i neste nå. Maria er igjen på livets arena. Med nakent ansikt og åpent sinn stiger hun inn i rommet, hilser Elisabeth, trekker pusten, åpner munnen og skal si det utrolige.
Da reiser Elisabeth seg. Mektig og stor vet hun før Maria har sagt et eneste ord alt sammen. Elisabeth slår ut armene og hilser gleden med duggfrisk stemme: Velsignet er du blant kvinner. Velsignet er ditt livs frukt.
Der er hellige tiendedels øyeblikk i livet, da jord og himmel roper med samme stemme.
Det er jubel i Elisabeths kropp. Hun legger hendene på sin egen store mage. Og i livmorens mørke lyser et hellig glimt. I samme stund slår den lille døperen Johannes salto i blått fostervann.Han er som i et hav av glede over frelseren som er på vei.
Og gjenkjennels under på vår jord er begynt. I tillit kan jeg si gom menn og kvinner før meg, Marias egne ord: la det skje at troen vokser under mitt eget hjerte i livets store spenn så det umulige stunt blir mulig. Da løftes blikket, og hverdagstrinnene løper lettere når himmelen jubler til deg: salig er hun som trodde, og jorden slår salto i kroppens eget univers og bruser: salig er hun og enhver som tror.
Vil du skrive e-post til Birte Løvåsen, kan du gjøre det her.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon