Teksten er hentet fra 1. Kor 10, 11-13.
Tenåringer er et underlig folkeslag. Så annerledes enn oss andre. Tatt til side for en stund i ett eget univers. Samtidig speiler de med all tydelighet det alle vi voksne ikke våger å vise.
At de er sårbare og påvirkelige. Kanskje det er derfor vi føler omsorg for disse langlemmede skikkelsene som er hersker i det ene øyeblikket – tjener i det neste. En tenårings to ansikter handler om at de er blitt ”peptalket” gjennom livet.
Tenk på følgende: Du fødes til denne verden. Allerede før du er ute av mors mage har du hørt stemmer som roper og oppmuntrer: ”Kom igjen! Dette klarer du! Du er kjempeflink!”
Og allerede i det øyeblikket skjønner du at du er den beste og at ingen kan klare noe som du! Derfra går det slag i slag.
Du krabber. Du tar dine første skritt! ”Kom igjen! Å så flink du er!” Du tegner din første tegning som mamma og pappa forstår hva er uten å måtte spørre! Du lærer å lese og skrive.
Du sykler helt alene! ”Dette klarer du! Det går kjempebra!” Og ennå er du ikke kommet lenger enn dine første seks år. Det sier seg selv at en tenåring må være i sjokk.
Sakte men sikkert åpner verden seg. Og den er større enn skolegården og hagen hjemme. Den er svær! Og den er full av mange andre mennesker som har hørt akkurat det samme:
”Dette klarer du! Du er kjempeflink!” Ikke rart de blir i tvil. Om de virkelig kan klare dette. Dette som kalles å leve.
Det er jo tusen andre som sier at de kan det samme. Vi er like redde for ikke å strekke til alle sammen. Barn som voksen. At ei lita jente stryker meg over kinnet og sier at jeg er ”verdens beste ” er gull verd fordi jeg trenger å høre det.
Jeg trenger ekkoet av barndommens alle ”peptalker”. Paulus sier i sitt første brev til menigheten i Korint i kap.10 vers 12 at ”..den som tror han står må passe seg så han ikke faller. ”
Han sier også at Gud er en trofast Gud som ikke frister oss over evne og som ikke gir oss mer enn vi kan klare.
Vil du skrive e-post til Hanne Elstrøm Kjær, kan du gjøre det her.