Teksten er hentet fra Matteus 6, 16.
"Når dere faster, skal dere ikke sette opp en dyster mine slik som hyklerne, de går med et fordreid ansikt for de vil vise folk at de faster. Sannelig, jeg sier dere: De har alt fått sin lønn. Men når du faster skal du salve hodet og vaske ansiktet, så ikke menneskene ser at du faster, men bare din Far som er i det skjulte. Og din Far som ser i det skjulte, skal lønne deg."
Den store danske historieforteller H.C.Andersen forteller om keiseren som var så glad i klær at han ikke brydde seg om noe annet. Med klærne skulle folk se hvor mektig han var. En dag kom det to bedragere til keiseren og tilbød seg å sy verdens vakreste klær som ikke bare hadde de nydeligste mønstre, men også hadde den egenskap at de ble usynlige for mennesker som ikke dugde i sitt yrke eller var usedvanlig dumme. Keiseren syntes dette var en meget god ide og gledet seg til å kunne avsløre alle som enten ikke passet i jobben eller var dumme.
Vi husker hvordan det gikk. Bedragerene vevde og ingen turde si det de så, at det ikke fantes noe tøy og heller ingen klær. Alle var redde for hva de andre ville tenke dersom de avslørte at de ikke så, for det var jo bare de dumme og udugelige som ikke kunne se klærne.
Dagen kom da keiseren i prosesjon gjennom byen skulle vise fram sine nye klær. Alle uttrykte stor beundring for de nye klærne, for ingen ville være dumme eller udugelige. Bare et lite barn turde å si det alle så: Men han har jo ikke noe på seg! Keiseren visste innerst inne at barnet hadde rett, men han tenkte som så at nå gjelder det å holde prosesjonen ut. Og det gjorde han.
Det kan være strevsomt å leve med Gud, å prøve å vandre livsveien sammen med Jesus. Det er så mye jeg ikke forstår av det som skjer. Det er så mange fromme følelser jeg ikke har. Og det er så mange anklager jeg vil slynge i ansiktet på Gud, himmelens og jordens skaper. Ser ikke Gud hvordan menneskene behandler hverandre. Ser ikke Gud min ensomhet og smerte.
Og hvorfor opplever jeg ikke kjærlighetens og barmhjertighetens fellesskap blant de som tror og som samles i kirken og bedehus. Men alt dette sier jeg jo ikke. Enten trekker jeg med vekk og lar de religiøse holde på med sitt. Eller jeg følger med og later som ingen ting. Mine klær er som keiserens, men heldigvis er det ingen som ser det. Eller sier det.
Da er det ikke egentlig uten videre noen trøst at Gud er i det skjulte. For det må jo bety at Gud ser at jeg ikke har noen klær. At alle mine forklaringer og rasjonaliseringer om Gud og troen nok kan bli akseptert av menneskene. Men Gud ser det barnet ser. Han har jo ikke noe på seg!
For meg er dette Guds aller største mysterium: Gud møter meg innerst inne, der det ikke er noen klær. Der det ikke finnes noe annet enn oppriktighet. Men størst av alt er det at Gud sier til meg, ikke avslørende og spottende, men kjærlig og imøtekommende: Men du har jo ingen klær! For du er naken, og jeg vil kle deg.
Vil du skrive e-post til Atle Sommerfeldt, så kan du gjøre det her.