LYD OG VIDEO

Hør andakten 19/2 [WM]

Hjelp | Mer lyd og video

ALT OM:

Tidligere andakter

Teksten er hentet fra Esek. 3, 1-3.

En venn av meg drar rundt på en svær, sort og meget slitt Bibel. Den boka er viktig for ham. Når han stryker hånda si over den, gjør han det på en måte som får meg til å skjønne at dette er ei bok han er glad i. Når han refererer til Bibelen, skjønner en fort at Bibelen hans har blitt slitt av bruk.

Min venn vet at han nok burde kjøpt seg en nye en, men det er for mange minner tåreflekker, ( og sikkert noen kaffeflekker), streker , små notater og noen viktige datoer i margen. Min venns Bibel innholder historien om et veistykke han har gått med Gud og med alt det som er livet.

For en tid tilbake kom det ei ung jente bort til ham. Hun grep tak i Bibelen hans: "Kan jeg få se på den?" spurte hun. Min venn ble litt overrasket, men han sa raskt ja litt undrende; Hva ville hun med den? Hun strøk over den, bladde forsiktig, tittet på sporene etter et stykke levd liv, og så sa hun: Hvordan kan jeg få et sånt forhold til denne boka som du har?

Hun fortalte om kampen for å ta til seg Ordet og om manglende begeistring og mye slit. Men hvordan kunne hun få den samme kjærligheten til Guds Ord som min venn hadde? Hun var tydelig overrasket over at det gikk an; Sånne mennesker visste hun ikke at fantes.

Min venn er en som "spiser" Guds Ord - for å bruke et bibelsk bilde som egentlig passer godt. Guds Ord er ment å være mat gi næring og krefter til de som tar til seg av det. Det står om en som gjorde det i Guds Ord: Esekiel. Da han hadde spist, sa han "Den smakte søtt som honning." Dette var godt; Han likte det og han trengte det.

Min venn er der; Han tar til seg av Guds Ord og det smaker ham vel. Den jenta som ba om å få holde Bibelen hans, opplevde det annerledes: Hun forsøkte også å spise, men det gav liksom ikke mersmak?

Jeg lurer på om det kan sammenlignes med det å lære å like mat? Jeg vokste opp i et hjem der vi måtte smake på alt; Jeg fikk ikke lov til å si at jeg ikke likte noe før jeg hadde smakt på det. Og selv om jeg fortsatt gren på nesa, tenderte nok min far til å mene at hvis jeg fortsatte å smake, kom jeg til å like det en gang.

Det har lyktes med det meste. Jeg har blitt altetende, og jeg lærte å sette pris på måltidet. Smaken endret seg altså - den ble på en måte oppøvd. Jeg tror det går an å oppøve smaken når det gjelder Guds Ord, også. Min venn startet sikkert med små porsjoner; noe smakte godt, annet måtte han sikkert venne seg til.

Men han ble glad i mat av det. Nå etter mange år som Bibelleser elsker han Guds Ord, og for ham "smaker det søtt som honning". Vi andre kan la oss inspirere av sånne mennesker og benytte den samme taktikken. Spise små porsjoner - smake - la oss inspirere av Bibelen til noen som har grått og sølt og notert datoer i margen på sin.

Vil du skrive e-post til Tonje Haugeto Stang, kan du gjøre det her.