Teksten er hentet fra Acta 4, 31-33.
En gang fikk jeg besøke et kristent fellesskap i USA som gjorde dypt inntrykk på meg. I en av de definert farligste og sikkert fattigste områdene i Chicago holder Jesus-people - Jesus-folket - til i et digert forhenværende hotell. Da jeg leste det som er dagens tekst, gikk tankene mine raskt til denne gruppa, for her står det om de første kristne - vi kan godt kalle dem Jesus-folket - at de "var ett i hjerte og sinn og ingen kalte det han eide, for sitt eget." Jeg utfordres og, som sagt, minnene fra møter med menneskene i det nedslitte hotellet raste på.
Noen av dem hadde bodd der i tretti år - siden de flytta inn som unge, entusiastiske Jesus-tilhengere. Andre hadde kortere fartstid, men det som preget dem alle, var nøysomhet og overgivelse. De var "ett i hjerte og sinn" ved det at de delte en felles visjon: De ville øke livskvaliteten for menneskene de bodde i blant; Fattige mennesker - mange av dem uten håp. Jesusfolket drev et imponerende diakonalt arbeid. "Ett i hjerte og sinn".
Det betyr neppe at de ikke krangla innimellom; det skjer der mennesker lever tett innpå hverandre; men de hadde en forunderlig enhet, knyttet til det som var det overordna målet med det fellesskapet de hadde bygd opp og måten de levde på. De ville forandre en liten del av verden!
De betalte en pris for det: Ingen av dem disponerte store boenheter. En måtte være kreativ for å verne om privatlivet. Måltidene inntok de stort sett i husets store spisesal; Bibelen ord om disse som ikke "kalte det de eide for sitt eget", ville passer godt på dem.
Det var to tanker som slo meg da jeg var der: Den ene var en helt klar erkjennelse av at dette livet ville aldri jeg holdt ut. Det andre var at jeg ble nødt til å gripe tak i utfordringen dette fellesskapet ga meg: Hva kan jeg bety for mennesker jeg møter der jeg ferdes og bor? Dessuten: Er jeg villig til å dele av det jeg forvalter, slik at verden kan bli et bedre sted og andre kan få en bedre livskvalitet?
Jesusfolket viste meg at den holdningen de hadde overfor verden omkring seg, ikke var resultat av at de hadde "dratt seg selv etter håret". Det å leve annerledes - og i deres tilfelle hadde det fått radikale uttrykk - var en konsekvens av at de hadde møtt Jesus. Når vi ser nærmere på dagens tekst, står heller ikke der ordene om å ha ett hjerte og om å dele, isolert. Det skjedde fordi de hadde bedt og sluppet Jesus til i sine liv.
Det er altså der vi må begynne: Med å be om at Gud skal plante en drøm om en forandret verden i våre liv. Og om villighet til å betale vår del av det det koster: Kroner og øre; Ja! Men også åpne hjem og lyttende ører. Litt mer nøysomhet, kanskje? Og fokus på virkelige verdier. Takk Gud, for at Jesusfolk finnes i Chicago og mange andre steder?
Vil du skrive e-post til Tonje Haugeto Stang, kan du gjøre det her.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon