Akkurat dette spørsmålet strevde jeg mye med da jeg begynte å studere teologi. Jeg syntes det virket så greit at vi skulle bekjenne våre synder for Gud, få Hans tilgivelse og så være ferdig med det, slik det sto skrevet i første Johannes brev: ?Dersom vi bekjenner våre synder er Gud trofast og rettferdig så han tilgir oss syndene og renser oss fra all urett??
Sommeren 1972 møtte jeg imidlertid doktoren til Alf Prøysen, dr. Einar Lundby på en stor ungdomskonferanse ved Stavern, og svært mange av oss som hørte ham tale fikk noe nytt å tenke på. Han snakket så innsiktsfullt og tydelig om det som skiller venn fra venn, slektning fra slektning og menneske fra Gud, at vi begynte å tenke gjennom livet vårt.
Er det ord som har såret, holdninger som har krenket og gjerninger som har bidratt til å forsure andres liv som vi ikke bare skulle bekjenne for Gud, men også skvære opp i forhold til medmennesker?
Og verre ble det da dr. Lundby i neste tale minnet om et ganske ukjent ord av Jesus i Bergprekenen: "Dersom du bærer fram et offer til alteret og der kommer til å tenke på at en eller annen har noe å anklage deg for, så la offergaven ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med ham. Kom så og bær fram ditt offer. Skynd deg å komme overens med din motpart!"(Matteus 5,23-25)
Den sommeren fikk jeg min første erfaring av hvor vanskelig og frigjørende det er å be andre mennesker om unnskyldning. Mange år etter er jeg helt sikker på at dette er et avgjørende viktig budskap.
Kanskje snakker jeg derfor nå til noen som lenge har strevd med å legge sin dårlige samvittighet bak seg selv om synden er bekjent for Gud. Din mangel på god samvittighet skyldes ikke at Gud ikke har tilgitt, men heller at du har vegret deg for å gjøre opp med et medmenneske.
De fleste av oss er litt feige når det gjelder å skrive et brev, ta en telefon eller banke på døra og si: Det er noe vi skulle snakke om, og i alle fall noe jeg ønsker å be om unnskyldning for.
Jeg er overbevist om at mange av oss har svært mye godt til gode om vi kunne rekke ut en hånd, erkjenne et nederlag, en feilvurdering eller en hensynsløshet. Og jeg er helt sikker på at Gud som vil oss godt, mange ganger har forsøkt å si oss det samme som Jesus fortalte sine disipler: ?Skynd deg å komme overens med din motpart!?
Livet er for kort til å bli ødelagt av arveoppgjør, en sårende replikk eller andre holdninger og handlinger som er blitt liggende som verkebyller mellom slektninger eller venner.
La oss derfor skynde oss å komme overens med vår motpart. Det avgjørende er ikke hvordan vi blir tatt imot når vi kommer for å gjøre opp, men at vi har tatt ansvar for vårt liv og våre nederlag.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon