Teksten er hentet fra Efeserbrevet 1, 7-12.
"Nåde deg!" sa hun, og sendte offeret sitt er kaldt, advarende blikk. Hun hadde akkurat reist seg, børstet snøen av knærne, rettet på jakka. ?Nåde deg om du sladrer, da veit du hva som skjer.? Det var ikke første gangen trusselen var framsatt.
Jenta som ennå lå på bakken, visste at det var alvor. Hun fikk være i fred for ei stund nå. Men om hun så mye som ymta til noen om hva som skjedde på skoleveien, ville straffa bli mange ganger hardere, mer ondskapsfull. Mer nådeløs, stadig mer nådeløs.
"Nåde," hvisket han til slutt, "nåde!" Gjengen som lå oppå ham slapp etter hvert taket. Det var sand over alt, i øyne, nese, ned igjennom nakken. Dette skulle bli noe å komme heim med. Moren ville kaste anklagende blikk og mumle noe om den nye jakka.
Hva forstod vel hun av gutters leik, som nok kunne gå over grensen fra det som egentlig var artig. Ikke artig å be om nåde, i alle fall. Men det funka. Når noen sier nåde, da har du gitt deg. Da har du tapt ? og du innser det. Noen ganger lot underkastelsen seg løse med et meir lattermildt ?nåde, nåde, nåde, nåde?.? Da var ikke tapet av ansikt riktig så stort.
Nåde.
På ett vis et ord som er gått ut på dato, sjøl om det lever i vokabularet, om enn i det litt skambelagte hjørnet? Eller i det juridiske hjørnet: Kongen har mulighet til å gi en fange frihet gjennom benådning. Da lar kongen nåde gå for rett. Det kan vi andre også, forresten.
"Så stor og rik er hans nåde, som han i rikt mål har latt oss få," sier Paulus i brevet til Efeserne.
Vi kjenner nåde igjen når vi blir møtt med det. Når noen omfavner oss ned et mildt blikk og et smil og kanskje noen trøstens ord, når vi egentlig forventer avvisning. Når noen tilbyr ei trygg favn, der det ikke er rom for redsel eller frykt. Der alt kan slippes, der alt kan sies - også det forbudte, det skamfulle, det som hittil har vært usagt.
Der det ikke er trusler eller ris bak speilet eller represalier, for det strider mot nådens vesen. Ekte nåde er betingelsesløs, den setter fri - men den fordrer ekthet og helhet. Det nytter ikke å be halvhjerta om nåde, ikke utenfor leikens rom, i alle fall. Like lite som det nytter å tilby nåde halvhjerta.
Det er kanskje derfor Paulus litt videre i brevet sitt sier at Guds viljes hemmelighet var å sammenfatte alt i Kristus, alt i himmel og på jord. Det er det ikke noe halvhjerta over.
Som Kristi nådige etterfølgere gir dette oss perspektiver å grunne over hvordan forvalter vi den nåden som er gitt oss i rikt mål Hvordan bærer vi den med oss ut i verden, gir den videre for å gjøre den verden vi deler mindre nådeløs, mer rettferdig, mindre preget av vold, krig, ensomhet. Skal vi kanskje stadig tenne et lys i stedet for å forbanne mørket? La nåden synes!
Vil du skrive e-post til Siv Limstrand, kan du gjøre det her.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon