Tørsten min viser meg ham som har det jeg lengter etter, og jeg kjenner at denne tørsten går helt inn i evigheten. Den slutter ikke. Tørsten slutter ikke, men vannet holder heller ikke opp med å renne, sier Hilde Sanden.
Teksten er hentet fra Joh. 4, 10-14.
"Kjente du Guds gave, og hadde du visst hvem jeg er," spør Jesus kvinnen ved brønnen, "så hadde du bedt meg om drikke, og jeg ville gitt deg levende vann!?"
Jeg har stått mye ved brønnkanten og argumentert på den samme måten som denne kvinnen, hun som aldri vil bli glemt på grunn av sitt møte med Jesus. "Jamen, hvordan er det mulig, Jesus?" har jeg sagt, "jeg har jo min tro, - jeg tror på deg, - jeg tror til og med at jeg elsker deg, - likevel, hva er det for en kilde du snakker om, som ikke skal slutte å velle fram i meg?" Teoriene kan jeg, men den utømmelige kilde, aller mest kjenner jeg på tørsten min, tørsten etter det som kan stille tørsten.
En sommer var jeg i en liten fjell-landsby på den greske øya Samos. Skjult inne bak noen buer av mur midt på det lille torget, fant vi en vannkilde. Et rør førte vannet ut i en kum, men det var ingen lukkemekanisme eller spring for å skru vannet på eller av. Turisthåndboka fortalte oss hvorfor. Dette var en kilde som hadde rent der i tusen år eller noe sånt, antagelig så lenge noen kunne huske, og sagnet fortalte at den som drakk av dette vannet skulle for alltid være lykkelig.
Det spørs hva vi tror lykke er. For meg var det som lykkens kildevann i muren skrudde opp volumet på Jesu stemme, som sa: "Den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri mer tørste. Det vann jeg vil gi ham, skal bli en kilde i ham med vann som veller fram og gir evig liv."
Jeg tror det er to slags former for tørst. Den som kommer når jeg ikke har noe å drikke, og den som gjør at det å drikke kjennes forfriskende og velgjørende.
Jeg har fått et annet forhold til tørsten min etter hvert. Nå vet jeg mer, tror jeg, av hva Jesus snakker om, selv om det fremdeles er mye jeg ennå ikke vet. Men jeg kjenner at tørsten min har et sted å drikke som er velgjørende. Tørsten min viser meg ham som har det jeg lengter etter, og jeg kjenner at denne tørsten går helt inn i evigheten. Den slutter ikke. Tørsten slutter ikke, men vannet holder heller ikke opp med å renne. Det har rent så lenge noen kan huske, og det skal renne i evigheters evighet?.
Nå ser vi bare som i et rør , - forstå ordene gjerne på flere måter om du vil, - nå er det skjult bak buer og stengsler og dypt nede i mørke brønner ofte, dette vannet han hele tiden lar sildre, - men den som leter, han finner, - og den som vil, han drikke. Tørsten som før tappet for krefter, kan nå vise veien til brønnen.
Vil du skrive e-post til Hilde Sanden, kan du gjøre det her.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon