Teksten er hentet fra Joh. 13, 14-17.
I Assisi i Italia stod en gang på 1200-tallet en fordringsløs leder og hadde medarbeidersamtale.
I den gråbrune kappen skilte han seg lite ut fra vennene og elevene sine, der de sto og skulle ut på sin første prekenferd gjennom Umbria og landskapene omkring. Men det han sa, den hellige Frans av Assisi, kom senere til å stå i ildskrift for de unge medarbeiderne, som når han sa dette: Gå ut og forkynn evangeliet, og bruk, om nødvendig, også ord.
Sånn begynte en spennende historie om kristen fornyelse. Franciskanerne ble 1200-tallets Frelsesarmé, som skapte omkring seg dyp respekt for kristen tro. De fikk mange til å få øynene opp på nytt for Jesu godhet og kjærlighet, den som de fordringsløse munkene ville være en slags milde demonstranter for. Og språket var oftest uten ord.
Jeg er overbevist om at dette språket uten ord, det er fellesspråket for alle kristne i dag også, i alle kirkesamfunn, om vi vil nå ut med det gode budskapet.
Og det tales da også, i det daglige, stillferdige, trofaste arbeidet som foregår i kirker og bedehus. Men kanskje har vi ennå mye å lære av Frans og av Frelsesarmeen.
I dagens andaktsord hører vi hvordan Jesus første gang gav oss dette språket uten ord. Det var under den første nattverd. Han hadde nettopp utført den tidas tjenerjobb, nemlig å hjelpe gjester til å få vekk støvet fra føttene etter trasking i sandaler langs landeveien. Etter denne fotvaskingen fortsatte han:
Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, så må også dere vaske hverandres føtter. Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre.
Altså: Med dette som mønster skal dere gå ut i verden og fortelle at Gud er god og at dere vil tjene ham.
Dette ordløse språket høres kanskje vanskelig ut, men det er lett å lære. Det lærer vi nemlig på naturmetoden. Vi lærer det ved å omgås en som kan det. Vi lærer det altså gjennom å la Jesus først vaske våre føtter, for å si det sånn.
Det er nemlig uhyre viktig, hvis vi vil beherske dette språket flytende, at vi ikke nøyer oss med en fjern Herre og mester.
Isteden skal vi la Jesus slippe oss tett inn på livet. Vi skal ikke nøye oss med å la ordene hans bare synge rundt ørene i en gudstjeneste i ny og ne. Isteden skal vi bli så stille i bønn og ettertanke at han kan ånde på oss. Vi skal ikke nøye oss med å la ordene hans danse for øynene i noen hesblesende minutter når vi pliktskyldigst åpner Bibelen. Isteden skal vi investere tid i den stillheten der han kommer oss nær. Nær nok til å berøre våre slitne føtter.
Vil du skrive e-post til Geir Harald Johannessen, kan du gjøre det her.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon