De fikk Petter Dass-prisen for året som gikk. Det var gledelig og overraskende, sier Lise og Ludvig Karlsen. Spesielt var det at kulturministeren delte ut prisen nede ved Akerselva der også mange av "gatas folk" var til stede.
De kunne nesten ikke fatte at de skulle få prisen. Men de har snart drevet i 20 år med sitt oppofrende arbeid for og blant dem som ikke har greid seg så godt i livet.
I samtalen i "Det skjedde i de dager" tar de utgangspunkt i den fortellingen i Bibelen som mest av alt forteller om å ta seg av andre, nemlig fortellingen om "Den barmhjertige samaritan".
Det er virkelig mange forkomne mennesker i Norge. Vi er konfrontert med denne virkeligheten hver dag. Og mange kommer til Evangeliesentrene for å få hjelp. Vi er blant dem som har sett denne saken fra minst to sider.
Ludvig forteller at da han "lå nede", ville ha ta livet sitt, fordi han ikke maktet å leve lenger. Men så kom han og Lise på et kristelig møte der de "møtte Jesus", og for begge ble det en ny start.
Før det opplevde de også at noen "gikk forbi". Selv om noen av de nærmeste ville hjelpe dem, ble det ingen forandring før vi ble omvendt, sier de.
Selv begynte de sitt omsorgsarbeid for andre i en garasje. Der gjorde de i stand en seng og tok dem inn i sin egen bolig om dagen. Det var starten på Evangeliesentrene.
Vi tar dem inn, tar dem inn i "herberget" og steller med dem og ber for dem. Men det er ikke alle som vil ha hjelp, og de kan godt skjelle oss ut. Men de skjønner at vi vil dem godt og syns det er bra vi bryr oss.
Lise sier hun ser at mennesker blir totalt forandret. Det skjer nesten "over natten". Vi ser gjenforeninger. Barn kommer igjen sammen med sine foreldre, og vi hjelper til med å skape tillit og forsoning, sier de.
Ludvig sier at den presten som "gikk forbi" i fortellingen, ikke hadde den rette kjærlighet. Kanskje var han redd for å bli smittet. Men den barmhjertige samaritanen hadde med seg noe av det som skulle til, litt olje og litt vin som han helte i sårene.
Lise sier det ofte er de som har omsorg og kjærlighet, som kommer lengst. Vi trenger et mer omsorgsorientert samfunn. Vi må bry oss om vår neste, - om dem som ikke får det til. Hun sier vi tenker for smått om oss selv. For vi kan alle gjøre noe.
Statistikken viser at mellom 23.000 og 25.000 mennesker har vært innom evangeliesentrene. Om lag 80 prosent av dem har fått en bedre hverdag, og rundt 70 prosent av dem er blitt kristne.
Dette er gode og positive tall. Men det hender at vi må starte på nytt. "Ennå er dete håp" er vårt motto. Noen må kanskje hjelpes flere ganger før hjelpen når fram. De 20 årene i denne tjenesten har gitt oss mye.
Mennesker i sin ytterste nød er en oppgave vi aldri blir lei av. Vi har vært "på begge sider" og vet hvordan de har det. Derfor kan vi lettere hjelpe enn mange andre. Jeg vil ikke ha vært det foruten, sier Lise, for det er nøkkelen til at jeg kan hjelpe andre.
Det er noe med at den som ikke vil vise barmhjertighet skal heller ikke fselv inne barmhjertighet, sier de.
Skrevet for nett av Helge Helgheim.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon