LYD OG VIDEO

Hør andakten 15/10

Hjelp | Mer lyd og video

ALT OM:

Tidligere andakter

Teksten er hentet fra Joh. 3, 6-9 "Vinden blåser dit den vil, - du hører den suser."

Guds vind mot ditt kinn.

Under Whitbredseilasen, da Innovation Kværner var med, var vinden sentral i all samtale. Det gjaldt å fange vind i stillheten. Da båten ble sjøsatt, sa Frostad det slik: "Båten er døpt, mannskapet valgt, vi seiler i medvind fra Nord."

Ordene kanne like gjerne vært sagt ved hver dåp. Barnet blir sjøsatt, gjennom dåpen til livets seilas, hvor alt kan skje. Mannskapet, foreldre, faddere og menighet er tatt ut.

Så kommer den gode Gudsvinden og stryker barnets kinn hvor vannperler renner ned over ansiktet med gode ord. Som på skapelsens dag blåser vind og velsignelse over barnet og forteller at det seiler i Guds gode medvind.

Og vinden blåser dit den vil. Du hører den suse. Barnet vokser og blir mann. Noe har skjedd. Båten har snøret inn sine seil. Han fanger ikke vind lenger. Men ennå er det stille stunder når mørket farer på hvor mannen hører vinden suse og stryke hans kinn. Da bretter han jakken tett om seg og skjermer seg for hvert vindpust.

I tidenes morgen kom det også en kveld. De varme vinder blåser mildt i skumringstimen. Det er stille og svalt, og Herren Gud er ute og vandrer i kveldstimen. Glad søker Gud mennesket.

Alt synes normalt, - men Adam som i går løp Herren glad i møte, - skjuler seg. Var det bare i går at han snakket med Gud om alle ting? Gud måtte ikke fime ham, måtte ikke se hva som var skjedd og se ham naken og avkledd.

Tenk om Gud så ham slik han var? Verdens første menneske gjemmer seg i skam over seg selv, bare ved lyden av Guds fottrinn, - så redd Guds blikk.

Da stanser Gud brått i vandringen. Han roper ut all sin lengsel og savn: "Adam, hvor er du?" Og Herren Gud ser! Han ser opprøret, konsekvensene, katastrofen i Paradis, men han glemmer ikke et øyeblikk menneskøt. Selv i katastrofens selvforskyldte elendighet har Gud mennesket i fokus, ikke dom, ikke hevn. Og på det punktet hvor Adam sviktet mest, sørget Gud ømmest for ham. For Herren Gud, lagde med egne hender klær til Adam og kledde hans nakenhet.

Herren Gud vandrer ennå i den milde skumring. I den svale kveldsvind går han inn hvert ødelagt Paradis. Søker å få øye på sin elskede skapning. Vinden blåser dit den vil. Du hører den suse. Da roper han ut sin lengsel og savn, nevner ditt navn - Guds vind mot ditt kinn: "Hvor er du?"

Vil du skrive e-post til Birte Løvåsen, kan du gjøre det her.