Radioandakten i NRK mandag 14. oktober
Teksten er hentet fra Luk. 2,41-52 "Skjønte dere ikke?"
"Hvor er du?" Jeg leter etter et barn som er forsvunnet, en barnetro som ble borte.
Jeg står stille på biblioteket. Mennesker kommer og går. Alle synes å ha sikre skritt som vet hva de leter etter. Jeg lar øynene gli langs hyllene; meter på meter med religiøs litteratur.
Mens hånden stryker bokryggene på leting, skyter uroen opp og spør "Hvor er du?" Febrilsk leter jeg blant titler, blant andres tanker. "Det må, må være her et sted, her blant de lærdes meninger finnes du vel?"
Og lengselen blir til et rop:" Hvor er du, Jesus, så jeg kanskje kunne finne deg?" Så glir hendene ned langs siden, heller ikke her. Jeg står stille i rommet med et tomt savn.
Jeg leter etter et barn som er forsvunnet, en bametro som ble borte.
Andre har lett før meg. En familie på ferie, mor, far og barn smmen med venner og slekt er på fellesreise til Jerusalem. De har med seg sin 12 år gamle sønn. Nå er de på vei hjem. Livet er lett og medgjørlig. Latteren bølger over den gode summingen av mange stemmer.
De visste ikke helt når han ble borte. Det skjedde så stille mens tiden gikk. Den første uro kom som en lett undring, - en lenge-siden-sist-følelse. Mennesker kommer og går. Ennå sikre i sin leting spør de etter ham blant venner og familie, blant dem som kjenner ham best.
Jo, de har møtt ham, møtt ham. Men det er ikke nok for disse to å snakke om ham. De må finne ham, og i skumringen høres et rop: "Hvor er du?"
Uroen stiger. De snur. Nå går de mot strømmen og leter etter ham blant mennesker som vender glade hjem. De går i motbakke med byrden av et stort savn som klemmer i brystet som åndenød.
Alle de møter, synes å ha skritt som har funnet det de leter etter. Og ropet blir febrilsk mens øynene glir langs rekker av mennesker, etter gjenkjennelse. "Hvor er du?" Så blir alt mørkt, og hendene glir ned langs siden.
Selv da lette de, videre, mens tiden gikk...
De går inn i templet, trette og motløse, uten forventning til noe der inne. I min gudslengsel er jeg også der med tomheten etter et barn som forsvant, en bametro som ble borte. Og der inne langt hjemmefra meg selv, finner jeg hjem i Guds hus.
Der inne med føttene mot gulvet og ryggen mot benken, lar jeg øynene gli langs det hellige roms vegger. I hvilen etter motstrøm og motbakke puster jeg ut i århundre gamle rom. Fingrene glir inn i hverandre til en bønn, og i utpusten spør jeg ennå en gang: "Hvor er du?"
Her er jeg.
Barnet Jesus møter vår forbauselse med forundring: "Skjønte dere ikke at jeg må være i fars hus?" Og der i Guds hus finner jeg et barn, og i barnet en tro. Og trosreisen slutter ikke der, andre har funnet ham før meg, og fortalt videre om sine liv og tro.
For "han, barnet, ble med dem hjem. Der vokste han i deres liv ... og ble til stor glede for Gud og mennesker."
Vil du skrive e-post til Birte Løvåsen, kan du gjøre det her.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon