LYD OG VIDEO

Hør andakten 5/9

Hjelp | Mer lyd og video

ALT OM:

Tidligere andakter

Jeg er så elendig på å takke. Jeg er en etterpåklok takker. Jeg er for sein! Til og med ungene mine påpeker at jeg ikke takker for ting.

Ikke spør jeg pent om å få – jeg bare griper etter gulosten uten et ord – og ikke takker jeg når de prøver å komme meg i forkjøpet for å sende meg den. Jeg maser om ”å takke for seg” og ”takke for gaven” og takke for at tante synes kjolen din er fin, mens jeg tar imot et lignende kompliment med å si at den var på salg. Som om det har noe med saken å gjøre.

Jeg er flink til å be om ting. Elendig på å takke.

I Lukasevangeliet kap. 17 møter vi de ti spedalske som roper på Jesus. De roper at han må miskunne seg over dem!
Det er i grunnen en merkelig fortelling.

Når de etter å ha ropt får Jesu oppmerksomhet vendt mot seg, er det eneste han sier ”Gå å vis dere for prestene!”

Ja vel? Og de ti spedalske gjør med en gang det han sier og tusler i veg for å vise seg frem.

Snakk om tillit? Eller kanskje det er snakk om håp?

Prestene hadde fullmakt til å erklære en person for spedalsk. Ti spedalske på veg til noe som kunne virke som den totale ydmykelse mister skorper og sår på vegen og blir helt rene! Prestene satt også med fullmakten til å stadfeste en helbredelse.

Bare en av dem løp tilbake til Jesus. Og priste Gud høylytt!! Han var samaritan og jødenes fiende. Men det skilte han ikke fra å gi Gud æren!

Og det skilte han ikke fra å få helbredelse, frelse og kjærlighet.

Hadde jeg vært en av de ti, så hadde jeg kanskje kommet på Jesus sånn litt utpå dagen - eller kanskje dagen etter, og unnskyldt meg med at nå ville jeg jo ikke finne han så…
Jeg hadde hoppet av sted på friske ben og vært tilnærmet lik hysterisk!

Samaritanens høylytte lovprisning viser oss at tro og takk hører sammen som en helhet! Vi vet at Jesus er veien, men han er også målet.

På samme måte som det jeg setter som standard for mine egne barn og det jeg setter som standard for meg selv burde stå i samsvar med hverandre, må det jeg ber Herren om følges av takk for det han er og takk for det han gir.

Å lære å takke er noe av det første vi lærer.
Å ha takk som en selvsagt ting i våre liv er en utfordring.
Å ha takk som en selvsagt ting i våre trosliv er en nødvendighet.

Det dreier seg om å gi troen en god ”holdning”.

Så vi kan løpe av sted på lette føtter for å ære den som æres bør. Takkens holdning er oppreist. Og Troen - har rett rygg.