LYD OG VIDEO

Hør andakten 2/8

Hjelp | Mer lyd og video

ALT OM:

Tidligere andakter

Tekesten er hentet fra Rom. 3,1-4.

Var det ikke Lillebjørn Nielsen som hadde en vise om å se lyst på livet og alltid være optimist?

En slik vise er egnet til å skape god stemning selv om livet skulle butte litt i mot. Den er uttrykk for et positivt syn på mennesket.

Når en leser Bibelen kan ofte få et helt annet inntrykk. Som for eksempel i dag, da Paulus i brevet som han skrev til de kristne i Roma, kommer med følgende kraftsats: ”hvert menneske er en løgner”.

Det utsagnet synes ikke akkurat å ose av et positivt syn på mennesket og et optimistisk syn på livet. Og mange sitter kanskje igjen med det inntrykket at kirken formidler et negativt syn på mennesket og på livet.

Nå kan vi selvsagt ikke sammenlikne en enkel, koselig vise av Lillebjørn Nielsen med et alvorlig og dyptpløyende utsagn av Paulus.

Det viktige for oss er å få tak i at for Paulus dreide saken seg her, som så ofte, om å få fram at ingen av oss kan gjøre krav på Guds kjærlighet og nåde. Den kommer til oss nettopp som nåde og kjærlighet. Helt uavhengig av våre kvaliteter og våre forutsetninger.

Bakgrunnen for Paulus var forundringen over at så få av hans eget folk skjønte dette. De som hadde de gamle skriftene om Guds vilje. De hadde historien og profetene. De vakre salmene med all den åndelige visdommen.

Det var som om stoltheten og selvgodheten hadde fått overhånd og hindret selvinnsikten – og sannheten.

Guds sannhet – om hans nåde og kjærlighet.

Når Paulus skriver om denne nåden og kjærligheten, da flømmer ordene og bildene over av livsglede og takknemlighet.

Da er Paulus livsbejaende optimist.
- Da kan han skrive vakre ord om at han nok kan ha tunge dager – presset, men ikke knekket - tvilrådig, men ikke fortvilet - forfulgt, men ikke forlatt - slått ned, men ikke slått ut.

- Da skrev han om gleden – både en gang og to ganger. Gleden vi kan bære med oss hver dag, hver hverdag.

- Da kunne han skrive om kjærligheten. Det store mysteriet. Kjærligheten som aldri skal falle bort. Kjærligheten som utholder alt, håper alt og tror alt. Den som er sterkere enn selv troen og håpet.

Når Paulus skriver sånn, så skriver han om det som virkelig ligger han på hjertet. Dette er for alle mennesker. Det han selv hadde opplevd.

For det handler om en person han hadde møtt. Et møte som hadde avslørt hans egen stolthet og selvgodhet og frigjort helt nye og positive krefter i livet hans.

Møtet hadde funnet sted en gang han var på veg mot Damaskus. Fylt av destruktivt hat. Og personen var Jesus, han de kalte Kristus. Han Paulus hadde avskydd. Og hvis venner nå han forfulgte.

Møtet forandret Paulus. Nå kunne han være ærlig mot seg selv. Han trengte ingen unnskyldninger og bortforklaringer.
Nå kunne han se lyst på livet – og han ble en uforbederlig optimist.

Sånn treffer Lillebjørn Nielsens refreng en slags gjengkjennelse streng hos meg hver gang jeg hører denne visa om å se lyst på livet og alltid være optimist.

Vil du skrive e-post til Tor B. Jørgensen, kan du gjøre det her.