LYD OG VIDEO

Hør andakten 25/7

Hjelp | Mer lyd og video

ALT OM:

Tidligere andakter

Teksten er hentet fra Jak. 1, 1-8.

Kjære Jakob!
Jeg har lest litt i brevet ditt i dag. Og jeg trenger å ta opp et par ting med deg. Først må jeg si at jeg synes du skriver mye klokt og utfordrende. Men ordene på morgenkvisten i dag, var harde og vanskelige.

Det er som du tar alldeles strupetak på den troen som strever, søker og tviler. Du sier at vi må be i tro, uten å tvile - men da må jeg si at det er mange bønner som må annulleres!

Jeg har det ikke sånn at tro og tvil kommer hver for seg. De er der begge to, nesten hele tiden. Tvil kan kjennes riktig. Den kan kjennes vond. Den kan bidra til å holde troen levende, eller til å slite den ut.

Den kan i seg selv bli en form for tro. Jeg kjenner meg igjen i en fars fortvilte rop til Jesus, da han ba ham helbrede gutten hans som var alvorlig syk. "Om du kan gjøre noe…", begynte faren. "Om jeg kan?" svarte Jesus, "alt er mulig for den som tror." "Jeg tror!" roper faren, "hjelp meg i min vantro!" Tro og vantro i samme rop - veggene mellom tro og tvil kan være tynne og skjøre.

Noen ganger er troen ikke mer enn nettopp et rop. Men det er et rop jeg gir retning. Jeg retter det til Gud. Selv når han føles langt borte. Selv når jeg tviler. Og jeg ønsker ikke å tro at du er ute etter å ta meg for det, Jakob?! Tvil er jo ikke troens motsetning - ofte er den heller troens faste følge.

Jeg mener ikke at vi skal dyrke tvilen hemningsløst. Jeg mener ikke at vi skal vegre oss sånn for å ta valg og for å satse, at vi ikke gir Gud en sjanse. Men jeg vil få lov til å vedkjenne meg tvilen, at noen ganger blir troen for uvirkelig og vanskelig for både hode og hjerte. Og da opplever jeg deg strengere enn Gud selv.

Du skrev vel til en gruppe forfulgte og hardt prøvede mennesker. Kanskje du tenkte at da er det viktig å spille fanfare og snakke i store bokstaver, og at det å dele tvil da kan virke demoraliserende? Jeg ser et mulig poeng der, men min erfaring er i større grad at det kan knekke mennesker å tviholde på en fasade av fast og urokkelig tro, okke som.

Viktigere enn å anklage eller gjemme bort tvilen, blir det for meg å ta den med til Gud. Og holde fast i hvorfor jeg tror.

Hvorfor tror jeg? Fordi jeg ikke kan la være. Fordi Gud har rørt ved meg. Fordi min begrensete fornuft og mine erfaringer tilsier at det er riktig. Fordi troen gir livet mening, ved at jeg er en del av Guds store sammenheng. Fordi troen gir meg tilhørighet til Gud og til andre mennesker.

Fordi troen trøster, utfordrer og skaper glede. Så får bare tvilen henge med på lasset. Og du får tåle at jeg ikke går til deg for å få trøst for den. Ha det!

Vil du skrive e-post til Sunniva Gylver, kan du gjøre det her.